Helene

Nordvik

Et nakent innlegg

Hei, dere. Nå tenkte jeg å fortelle dere litt om hva som skjer på bloggen fremover. Jeg skal prøve å svare på endel spørsmål og forklare ting som dere har lurt på. Jeg håper dere liker dette innlegget!


SPØRSMÅL SOM ALDRI BLE BESVART 
Jeg har fått endel spørsmål av dere som jeg aldri har besvart. Det har vært sine grunner til dette, og jeg har trengt tid til å finne ut hvordan jeg skal svare på disse spørsmålene. Jeg har faktisk skrevet opp disse spørsmålene i en bok, slik at jeg kunne svare på de når jeg har følt det har vært riktig å svare på de. Det er dessverre ikke like enkelt å svare på alle spørsmål, så derfor har jeg som sagt notert ned de spørsmålene jeg ikke har hatt helt svar på tidligere, men her kommer altså svarene.

Hvorfor bruker du ofte gamle bilder av deg og bilder om igjen på bloggen? 

Det er ikke bare lesere som har spurt om dette, men også venner av meg. Dette spørsmålet er like sårt og vanskelig å svare på hver eneste gang, men jeg skal prøve å svare så godt jeg kan. Først og fremst så er det ikke bildene på bloggen som har vært viktig for meg, men å dele tankene mine. Bildene har liksom aldri betydd så mye for meg, da jeg har brukt bloggen som en slags terapi. Jeg skjønner selvfølgelig at dere synes at det virker rart at jeg bruker bilder om og om igjen, å med tiden så vil det nok komme daglige nye bilder, noe jeg holder på å jobbe med. Den største grunnen har nok vært selvtilliten. Som alle andre steder, så kjenner også jeg som blogger på kropps presset, å jeg er jo så absolutt ikke fornøyd med kroppen min. Det å ha sett bilder av meg selv i helfigur har vært noe av det verste jeg vet. Ofte kan jeg faktisk bli på gråten av å se bilder av meg selv i helfigur. Heldigvis er selvtilliten min mye bedre nå selv om kroppen ikke har forandret seg, men jeg er blitt tryggere på meg selv som person og menneske. Tiden fremover vil jeg bli flinkere til å ta nyere og daglige bilder. Jeg har rett og slett vært redd for tilbakemeldinger, men nå er jeg klar for å få tilbakemeldingene som måtte komme. Det er heller ingen hemmelighet at jeg har lite tid til å bruke på blogging om dagene. Flere tror at jeg bare slapper av om dagene siden jeg er hjemmeværende, men som småbarnsmor har jeg nok å gjøre, å jeg har aldri mulighet til å sette meg ned å slappe av. Jeg har faktisk tenkt å lage en video om hvordan min hverdag er, men dette blir om en liten stund når ting rundt meg begynner å roer seg. 

Sånn, jeg håper at dere fikk svar på dette spørsmålet og forstår hvordan jeg har det til akkurat dette. Jeg lover som sagt at jeg skal bli bedre på dette ganske snart. Jeg trenger bare litt mer tid enda!

Hvordan ser fremtiden din ut etter at du ble syk?
Dette har jeg brukt en god stund til å tenke på etter at jeg fikk dette spørsmålet. Jeg sitter selv med veldig mange tanker om dette. Først og fremst så ser jo ikke fremtiden min noe annerledes ut fordi om jeg er syk. Jeg har de akkurat samme målene for livet og akkurat de samme drømmene. Den eneste forskjellen er jo at jeg kanskje blir uten jobb en god stund til jeg greier å fungere som normalt. Flere med lavt stoffskifte ender opp som ufør, å jeg håper jo ikke at det går så langt for min del, men likevel ser ikke jeg det som noe hinder for at jeg ikke skal få et fint liv hvor jeg kan oppleve å nå både min drømmer og mål. Alt handler jo ikke om arbeid, men om drømmer og mål man setter seg i livet. Jeg har lært meg å se det positive i ting nå, noe som gjør denne tanken enklere for meg også. Jeg ser en fin fremtid sammen med familien min, og jeg har mange drømmer og mål jeg ønsker å oppnå. 

Hvordan blir livet ditt om du ender opp som ufør?
Målet mitt er å ikke ende opp som ufør, men om jeg skulle ende opp som ufør, så er det jo en grunn for det, å da er det uansett det som er det riktige for meg. Jeg forteller litt om dette i spørsmålet over også, så det blir vel i grunn det samme svaret. Om jeg ender opp som ufør er det også viktig for meg å finne hobbyer som jeg kan bruke dagene mine på, samtidig så får jeg jo masse tid til å være sammen med barna mine. Ingenting er vel bedre enn det? Dette er uansett ikke noe jeg ønsker å tenke på nå, for jeg må ta ett skritt i gangen nå. Så i første omgang skal jeg gjøre alt for å få stoffskiftet mitt stabilt og bli riktig medisinert. Jeg har troen på at formen min blir mye bedre når dette blir i orden.

Jeg kommer til å bruke mye mer tid på bloggen fremover. Jeg skal bli flinkere til å skrive lengre innlegg og ta mye mer bilder fra hverdagen min. Jeg skal også begynne å vlogge etter hvert også, for det er noe jeg vet folk ønsker å se. (jeg liker jo også å se på det). Jeg gleder meg til å bruke tiden min fremover på bloggen, for den er blitt som en slags terapi for meg og den hjelper meg mye i hverdagen. 

Ingen skal få ødelegge meg igjen!



Har du noen gang kjent på at fortiden ødelegger fremtiden? Eller at fortiden ødelegger personen du er den dagen i dag? Dette er noe jeg opplever stort sett hver dag. Jeg kjenner fort på usikkerhet og følelsen av at noen går bak ryggen min, samtidig som jeg er blitt mer sikker på meg selv. I mange år har jeg opplevd mennesker som har gått bak ryggen min, noe som også har ført til at jeg fikk veldig dårlig selvtillit. Med tiden så har dette faktisk snudd seg totalt. Jeg er blitt mer sikker på meg selv både som menneske, person og utseende. Tidligere har jeg følt at alle ser mye bedre ut enn meg og at andre er en mye bedre venn enn meg, men nå kjenner jeg faktisk på følelsen av at jeg er bra nok som jeg er, og at mennesker som dolker meg i ryggen og missbruker min tillit ikke fortjener meg i livet sitt.

Jeg har lært meg at jeg er bra nok akkurat som jeg er, og ingen skal få ødelegge selvtilliten min igjen. Jeg fortjener å ha det bra og jeg fortjener å være lykkelig. Jeg har alltid vært den som bryr meg om andre og gjør alt for å hjelpe andre slik at de skal ha det bra. Jeg har tilgitt og godtatt unnskyldninger. Jeg har følt meg både teit og dum fordi jeg har behold mennesker rundt meg som har gjort meg vondt både i vennskap, forhold og familie. Nå har jeg kommer dit at jeg har begynt å innse hvem som er verdt å ta vare på og ikke. Jeg har også bestemt meg for at jeg ikke lar meg tråkke på igjen. Mennesker som gjør livet mitt surt og vanskelig fortjener ikke en plass i livet mitt. Jeg orker heller ikke mennesker som ikke bryr seg om meg eller livet mitt, og som kun jeg må ta kontakt med. Nå har brukt så mye bortkastet tid på mennesker som egentlig ikke bryr seg, og som snakker dritt om meg med en gang jeg snur ryggen min til, eller som går bak ryggen min. Jeg er nå blitt et voksent menneske og jeg trenger å ha stabile og ærlige mennesker i livet mitt. 

MUSLIMER OG KRISTNE

Etter å ha lest forbipolenes innlegg om kvinnen som ble bedt om å dekke seg til på bussen av en muslim fikk jeg mange tanker i hodet mitt. Dere kan lese innlegget HER.

SAMSUNG CSC
Vi lever nå i et land med flere kulturer og religioner. I et land hvor ingen er like og alle har forskjellige kulturer og meninger. Flyktninger og andre utenlandske kommer til landet vårt og tar med seg sin kultur inn i vårt land og vår kultur. Personlig har jeg full respekt for andre kulturer og religioner. Jeg har alltid vært den som har støttet deres kultur og syn på ulike ting. Jeg har alltid vist respekt og forståelse, jeg har heller aldri vært den som har ment at hijab ikke har noe å gjøre her i landet. Jeg mener at uansett hvor folk bor skal man få lov til å være seg selv og følge sin kultur så lenge man har respekt for andre kulturer og syn. Likevel kjenner jeg frustrasjonen og sårbarheten hvordan andre kulturer skal kritisere oss kristne og norske mennesker. De selv valgte å komme hit, å da mener jeg at iallefall de skal kunne respektere vårt land, kultur og tro. Jeg føler at vi kristne blir sett ned på av andre kulturer. Både på hvordan vi kler oss, hvilket syn vi har og hvordan ting her i Norge er. Vi blir bedt om å dekke oss til, men ikke nok med det. Barnesanger, bøker og ikke minst bleier blir endret fordi muslimer føler at tekster og bilder er rasistiske. Vel, jeg blir ganske målløs når jeg stadig leser om dette. 

Går ikke rasisme begge veier? Skal ikke muslimer også godta og respektere vårt syn og kultur på samme måte som respekterer deres? Jeg har mange venner som er muslimer. Noen helt fantastiske venner som jeg ikke kan være for uten, og jeg har stor respekt for de på samme måte som de har stor respekt for meg. Alltid har religion vært noe jeg har hatt stor interesse for, noe som har ført til at jeg ofte har stilt mye spørsmål rundt andres religioner. Kristne og muslimer har blant annet forskjellig kvinnesyn og ulikt syn på hvordan man skal kle seg. Aldri, og da mener jeg ALDRI har jeg kritisert muslimer, nettopp fordi jeg har stor respekt for alle mennesker og kulturer. Likevel når det dukker opp slike saker i media om at faktisk vi nordmenn, kristne faktisk opplever rasisme av muslimer som vi har tatt i mot til vårt eget land. Det gjør noe med meg, virkelig! Jeg tenker og tenker, for er det virkelig sånn at det er bare vi som skal respektere andre kulturer? Er det sånn at muslimer og andre kulturer kan se ned på oss og kritisere oss til en hver tid bare fordi vi ikke har likt syn? Skal ikke de vise oss like stor respekt?

Jeg skulle ønske at når vi er et så stort flerkulturelt land og samfunn så burde vi vise mer respekt og forståelse for hverandre. Jeg kommer aldri til å bli den personen som mener at de som flytter til vårt land skal følge vår kultur og vårt syn, for det blir helt feil. Jeg selv hadde aldri byttet tro og kultur om jeg hadde flyttet til et annet land. Det eneste jeg ønsker er at man skal bli flinkere til å vise hverandre respekt og respektere hverandres kulturer. At det nå skal bli gjensidig respekt. Er det ikke det alle mennesker ønsker, å bli respektert for den man er og den troen man har? 

Jeg ønsker ikke å bo i et land hvor det rett og slett blir mobbing mellom kulturer fordi man skal kritisere hvordan andre skal kle seg og hvordan man skal være som person. Jeg vil bo i et land hvor alle kan få være seg selv, men likevel ha forståelse og respekt for andre kulturer. Er det feil av meg å tenke? Hva er din mening?

HVORFOR DRIKKER JEG IKKE ALKOHOL?!

Jeg har nok den siste tiden fått rekord i å bli spurt om hvorfor jeg ikke drikker alkohol. Er jeg avholds? Har jeg opplevd noe vondt i forhold til alkohol? Dette har jeg tenkt å svare dere på i dette innlegget.


Selv om jeg ikke drikker, så vil jeg ikke kalle meg for avholds, for da lyver jeg for dere. Jeg kan gjerne ta meg et glass av og til i godt selskap eller en på solskinnsdag sammen med gode venner. Tanken bak at "jeg aldri drikker" er nok mer det at jeg aldri fester mer på den samme måten jeg gjorde før. Lysten til å ta seg en fest er ikke der lenger. Når barna er borte er tanken mer på det at nå får jeg en kveld til å slappe av på sofaen med god mat og gode serier. Det er ofte at venner spør meg om å bli med ut på byen, men jeg må være ærlig med dem å si at jeg ikke fester på den måten lenger. Jeg skal aldri si aldri, for jeg kommer nok til å ta meg en tur på byen etter hvert, men sånn som det er den dagen i dag, så frister ikke den tanken meg i det hele tatt. Heldigvis så kan jeg ha det like gøy uten alkohol, så jeg kunne selvsagt vært med på byen uten å drikke, men fulle mennesker er ikke noe jeg synes er gøy lenger. Flere har også spurt meg om det er noe jeg har opplevd rundt alkohol som gjør at jeg ikke drikker også, å det kan jeg vel påstå er sant. Jeg ønsker ikke å dele detaljer om det her på bloggen, men de opplevelsene har nok også gjort at jeg ikke liker å drikke lenger. Det er så ofte at jeg får tilbydd alkohol til mat osv, men jeg tar heller vann eller brus til mat. Jeg er faktisk stolt over at jeg ikke drikker alkohol, samtidig som jeg føler at det er en stor trygghet ovenfor barna mine. For er det noe jeg virkelig er bestemt på, så er det at barna mine skal aldri se meg full, for med en gang et menneske drikker alkohol endrer man adferd, slik at barna merker at personen har forandret seg.

Jeg har aldri nektet familiemedlemmer å ta seg et glass vin til maten når det kommer til helg eller jul rundt barna mine, for det synes jeg er helt greit så lenge de ikke endrer noe adferd rundt mine barn, for hvis det hadde skjedd, hadde jeg tatt med meg barna og dratt. Så enkelt er det. Mine barn skal ha et naturlig forhold til alkohol, og de skal ikke bli nervøse når de ser noen som drikker alkohol. Jeg synes det er fint at barna mine har en mor som ikke trenger et glass vin til maten for å kose seg, eller som drar på fest når de er borte. Etter at jeg ble mamma har hodet innstilt seg på at jeg skal være 100% tilgjengelig selv om de er borte. For hvis det skjer de noe skal jeg kunne være der på flekken uten noe alkohol og endret adferd. Hvor godt tar det seg egentlig ut å si på legevakten at jeg ikke kan komme fordi jeg har drukket alkohol eller komme til barna med endret adferd? Nei, jeg synes ikke noe om det. Ja, jeg er kanskje sær, men mammarollen har endret både meg som person og tankegangen min. Jeg er stolt over den jeg har blitt etter at jeg ble mamma, og ingen skal få endre på den jeg er blitt. Barna mine er trygge rundt meg til en hver tid. Om de er hjemme eller borte spiller ingen rolle, jeg er 100% edru og meg selv uansett.

- Hvordan er ditt forhold til alkohol?

Sannheten om livet mitt



​Dette er nok det mest personlige innlegget jeg har delt noen gang. Men endelig ble jeg klar for å fortelle om mitt liv og min oppvekst.


​​​Jeg vokste opp på et sted hvor alle kjente alle. Jeg gikk på en skole hvor du enten var populær eller mobbeoffer. Jeg var det sistnevnte. Jeg vil ikke si at jeg ble mobbet på en fysisk måte, men jeg ble mobbet på den måten at jeg aldri ble sett. Jeg var den rare jenta som ingen ønsket å være med. Jeg var den jenta ingen ville komme på gruppe med i timene. Den jenta som alltid fikk slengt kommentarer etter seg og den jenta som ble utstøtt fra absolutt alt i skolesammenheng. Jeg hadde ingen fine år på skolen, noe som er ufattelig trist. Jeg skulle ønske at jeg likte å tenke tilbake på tiden på ungdomskolen, men det er noe av det verste jeg gjør. Ingen ville være med meg, å ingen ville prate med meg. Vet dere hvorfor? Jo, fordi jeg tok meg av en jente som virkelig ble mobbet. Jeg viste i grunn at dette ville skje hvis jeg ble venn med denne jenta, men jeg tok sjansen. ( noe jeg virkelig angrer på den dagen i dag etter at denne jenta sveket meg på det verste i voksen alder ). 

Denne tiden på ungdomskolen var helt grusom. Ja faktisk så grusom at jeg satt heller på doen på helsestasjonen hele dagen til skolen var over for å unngå å være på skolen. Andre dager gjemte jeg meg under dynen min hjemme til mamma og pappa hadde dratt på jobb. Jeg husker godt at det var flere ganger mamma holdt på å oppdage meg fordi hun alltid pleide å bruke speilet på rommet mitt før hun dro på jobb. Hoff, jeg husker hvor nervøs jeg var. Jeg visste hvor sinte foreldrene mine ville bli om de faktisk oppdaget meg, men jeg greide ikke å dra på skolen, noe de ikke forsto. Jeg var vel heller aldri så flink til å fortelle hvordan jeg virkelig hadde det heller, men jeg følte ikke at de forsto meg, noe en hver jente i denne alderen tenker. Man er jo ikke så flink til å prate med foreldrene sine i denne alderen, noe som er utrolig synd!

Midt oppi det hele ble jeg utsatt for noe jeg ikke engang ønsker min verste fiende å oppleve, noe som gjorde at jeg bare ble mer og mer ustabil og mistet kontrollen på meg selv. ( vil ikke gå inn på akkurat denne hendelsen ).

Jeg ble vel en veldig umulig jente på grunn av all denne motgangen på skolen. Jeg fikk meg venner som bodde i andre byer i nærområdet som var helt feile mennesker å henge med. De fleste var mye eldre enn meg, men det var disse menneskene som fikk meg glad og føle at jeg faktisk " var noe ". Jeg visste ikke denne tiden at de påvirket meg til å bli en umulig jente, men slik ser man ikke selv i denne alderen. Heldigvis har det aldri vært noe dop inn i bildet. Jeg har aldri rørt noe form for dop, noe jeg er utrolig glad for. 

På videregående ble det en stor forandring - jeg ble populær! 
I starten elsket jeg denne statusen, å fikk meg fort venner og " flammer " som man så fint kaller det. Med tiden ble jeg fort sett på som en " bitch ", noe som etter hvert gjorde at jeg ikke følte at dette ikke var noe gøy lenger. Jeg ville jo ikke bli sett på som en " bitch " fordi om jeg var populær. Jeg ble faktisk veldig lei meg, for jeg ønsker jo ikke at de skulle se på meg som det uten at de faktisk ble kjent med meg. 
Sakte men sikkert trekte jeg meg en god del tilbake å fant mine faste venner. Disse årene på videregående ble noen fantastiske år for min del i forhold til hvordan det var på ungdomskolen. Dette er noen år jeg faktisk kan smile til når jeg tenker tilbake på det. Herregud, det var en morsom tid med festing og morsomme kvelder sammen med venner. Festing var det som begynte å gjøre livet mitt verdt å leve. Jeg fikk mange nye venner å jeg ble ganske godt likt av alle.

Som 20 åring ble jeg gravid. Hele livet mitt ble snudd på hodet. Jeg var veldig mye frem og tilbake om hva som var riktig for meg, men det var ikke noe alternativ å ta abort. Tiden gikk å sønnen min kom til verden. Jeg fikk en helt ny mening med livet. Jeg fikk nye verdier i livet å jeg kunne endelig føle på den følelsen av at jeg faktisk hadde et liv. Helt siden sønnen min ble født har jeg elsket mammarollen, å jeg føler at sønnen min reddet livet mitt. Da han ble født fikk jeg en mening med livet, noe jeg aldri har hatt før. Jeg har alltid følt at jeg er den som aldri ville få noe ordentlig liv. Den som ville misslykkes i absolutt alt. Der tok jeg fullstendig feil - HELDIGVIS!
Sønnen min vokste opp å begynte i barnehage, å jeg startet på skole for å få meg en utdanning. Sakte men sikkert merket jeg at jeg ikke hadde kontroll over kroppen min. Jeg var mye utmattet, hadde mye vondt i ledd og muskler å jeg var konstant trett og sliten. Jeg tenkte i grunn ikke så mye over dette, men det ble bare verre og verre. Jeg fortsatte utdanningen min år etter år, å jeg trivdes bra på skolen. Jeg var veldig motivert, å jeg visste at jeg ville greie disse årene.

MEN SÅ SKJEDDE DET SOM SKULLE PLAGE MEG RESTEN AV LIVET
Året 2014 måtte jeg avslutte skolen på grunn av en ekstrem utmattelser og mye smerte i kroppen. Ingen leger fant ut av hva som var galt med meg, noe som gjorde meg nervøs til en hver tid. Jeg byttet lege hele tiden fordi det var ingen som tok meg på alvor denne tiden. Slik pågikk det lenge helt til slutten av året 2015. Da ble jeg påvist lavt stoffskifte, borrelia og kyssesyken. Dette var et mareritt å leve med!
For hver dag ble jeg bare dårlige og dårligere for jeg hadde ikke en lege som tok dette på alvor. Jeg fikk ikke behandling, noe som gjorde at kroppen min sluttet helt å fungere. Ingen forsto hvordan jeg hadde det, jeg følte meg helt alene. Samtidig hadde jeg en utrolig dårlig samvittighet ovenfor sønnen min Nickolay. Jeg følte jeg taklet mammarollen utrolig dårlig denne tiden, siden jeg måtte ligge hele dagen. 

Først nå har jeg blitt tatt på alvor. Nå har jeg fått en lege som virkelig ønsker å hjelpe meg til å få livet mitt og hverdagen tilbake. Formen er veldig opp å ned, men de dagene formen er elendig er livet et helvete å leve. Lavt stoffskifte er virkelig ikke en sykdom å kødde med. Denne sykdommen bør bli tatt på alvor, fort som fy!
De siste årene mine har vært et helvete uten like. Jeg har levd med konstant utmattelse og vonde muskler og ledd. Først nå føler jeg at jeg kan se lyst på livet, for nå får jeg endelig den hjelpen jeg trenger. Jeg takler mammarollen utrolig bra å jeg gleder meg til jeg får masse energi til overs. Etter en fortid med mye helvete, så vet jeg at jeg skal få et fint liv med masse gode minner.

Det er så mange ganger i livet mitt at jeg har hatt lyst til å gi opp. Både i ungdomskole tiden og i nåtiden. Men barna mine har gitt meg livsgleden og motivasjonen til å få et normalt liv igjen. De er det som betyr alt for meg i livet, å jeg ville ikke greid dette uten dem. Nå ser jeg frem til å endelig bli tatt på alvor, å gleder jeg til å komme til en spesialist.

​Jeg VET hvor tøft livet kan være. Men jeg vet også hvor fint det kan være. Jeg har lært meg at uansett hvor tøft man har det, så finnes det en ende på det vonde. 
Man må kjempe og holde ut - ALDRI GI SEG!
Jeg har bestemt meg for å vinne denne kampen, å jeg vet at jeg kommer til å vinne livet og hverdagen min tilbake. Selv om livet mitt kan være utrolig tøft, så elsker jeg livet mitt. For jeg har det som faktisk betyr noe - nemlig barna mine! 
De gir meg livet og livsgleden! <3

Så mitt råd til deg der ute som har det utrolig vanskelig i hverdagen..
Uansett hvor tøft du har det - ALDRI GI OPP! Det finnes hjelp for alle, uansett hvor lang tid det måtte ta. Jeg har kjempet i mange år både med mobbing og sykdom - men jeg greide det. Jeg fikk et liv jeg elsker, å som jeg aldri ville byttet bort med noe i hele verden!

​​Selv om jeg har opplevd svik fra venner, utroskap, mobbing, sykdom og masse andre hendelser jeg ikke ønsker å skrive om, så er jeg så utrolig takknemlig for at jeg står her som den jeg er den dagen i dag. Jeg er blitt en omsorgsfull og forståelsesfull person som bryr seg om alle andre, å ønsker å hjelpe mennesker i samme situasjon. Jeg vet at jeg er blitt formet til den jeg er etter all dritten jeg har opplevd, men jeg er blitt en sterk, åpen og god person som er stolt over seg selv. 

​WHAT DOESN`T KILL YOU MAKES YOU STRONGER!
- Dette har jeg tatovert, slik at jeg alltid blir minnet på i vanskelige situasjoner. 


 

Jo, barna mine er ekte søsken!

SAMSUNG CSC
Når man har to barn med forskjellige fedre kommer det ofte både snakk og spørsmål rundt dette om jeg ser på de som ekte søsken. Dette er et av de dummeste spørsmålene jeg får, og jeg svarer akkurat det samme hver eneste gang. I mitt hjem er det ingenting som heter hel eller halvsøsken, aldri har det vært noe spørsmål fra eldstemann heller. Barna mine er ekte søsken uansett om de har samme far eller ikke. Den søskenkjærligheten de har mellom seg kan ikke beskrives og den kjærligheten de har for hverandre varmer mammahjertet mitt hver eneste dag. Jeg synes det er så synd at folk skal henge seg opp i om barn er hel eller halvsøsken, for hvilken betydning har egentlig det? De er jo søsken uansett hvilken DNA de har, så for meg har det ingen betydning om de har forskjellige fedre. Begge barna bor fast hos meg, så vi ser hverandre hver eneste helg. Kun annenhver helg skilles de fra hverandre, men det har aldri vært noe problem for noen av oss. De er så viktig for meg at de har kontakt med fedrene sine på akkurat samme måte som de har kontakt med meg. 

Jeg kommer aldri til å påpeke ovenfor barna at de har forskjellige fedre, for det vet de tidsnok selv. Nickolay vet jo at han har en annen pappa enn Ariel, men det har aldri vært noe spørsmål rundt det. Nickolay og Ariel har en enorm kjærlighet for hverandre, å det er det som betyr noe. Som alle andre søsken så bærer de en stor kjærlighet for hverandre, samtidig som de krangler å blir lei av hverandre. Vi er som alle familier med mor, fedre og barn. Hvorfor skal man ha så mye spørsmål rundt mine, dine og våre barn? Kan man ikke bare tenke at " vi er en familie med så så mange barn ". Må man alltid påpeke at "han har en og jeg har en". Barna mine kommer til å vokse opp og se på hverandre som ekte søsken, det vil de alltid gjøre. Vi er en lykkelig familie som storkoser oss hver eneste dag. 

Jeg får også ofte spørsmål om hvordan det er å ha barn med to forskjellige fedre, noe jeg også tenkte å svare på nå som jeg er inne på dette temaet. Det å ha barn med to forskjellige fedre er noe jeg selv har valgt, og noe jeg står for den dagen i dag. Jeg er fornøyd med valget av fedrene på barna mine, for begge gjør en helt fantastisk jobb og jeg har ikke noe å sette fingeren på. Begge fedrene viser stor omtanke og kjærlighet for barna mine, og vi har et godt samarbeid, å det er det som betyr noe for meg. Så lenge barna har det bra, så er jeg lykkelig. Så nei, jeg angrer ikke på at jeg har barn med to forskjellige fedre. Eneste ulempen er vel det å måtte dele opp høytider og ferier, for det er nok like sårt hver gang, men utrolig nok så blir man også vant til at sånn er det bare.

SAMSUNG CSC
Nok en gang.. mine barn er like mye søsken uansett om de ikke har samme fedre, for det å være søsken handler ikke om å ha samme DNA, men det å være en familie!

- Hva mener du om dette innlegget?

Helene Nordvik 

 

Skal jeg skamme meg?

Hei. Dette er nok egentlig et ganske følsomt innlegg for min del. Mange tanker og følelser strømmer gjennom hodet mitt hver eneste dag når jeg tenker på fremtiden min og hvordan livet mitt er blitt etter at jeg fikk LS (lavt stoffskifte). Lavt stoffskifte er også en usynlig sykdom for de fleste. For min del har de siste årene vært utrolig tøffe med tanke på at jeg ikke enda har fått riktig medisinering. Jeg venter fortsatt på å få hjelp via spesialist, men det kan dessverre ta lang tid. Livet mitt har forandret seg ekstremt mye etter at jeg fikk LS. Jeg må lære å ta mer hensyn til meg selv, ikke minst være flinkere til å lytte til kroppen min. Tar jeg ikke hensyn til meg selv, kan det gå hardt utover hvordan kroppen og formen min. Nå skal det sies at jeg er småbarnsmor, så jeg kan ikke bare legge meg til å hvile til en hver tid. Heldigvis så gjør barna meg sterkere for hver dag, å jeg greier sakte men sikkert å leve en normalt hverdag selv om det innebærer mye smerte. Jeg er likevel positiv til at jeg får hverdagen min tilbake når jeg har fått riktig medisinering. 

                                                           BURDE JEG SKAMME MEG?!
Dette er nok et spørsmål som går gjennom hodet mitt flere ganger om dagen. Spesielt når jeg tenker på at jeg aldri kommer til å fungere i arbeidslivet, iallefall ikke på veldig lang tid. Selv om det ikke er en god tanke, så vet jeg at det riktige for meg er å bli hjemmeværende, slik at jeg får nok energi til å bruke på hus, hjem og barna mine. Det viktigste for meg i livet er selvsagt at barna mine skal ha det bra, å da trenger de en mamma som har energi, å ikke en mamma som er helt ødelagt fordi hun har vært på jobb. Hva vil de rundt meg tenke? Vil folk se ned på meg og dømme meg? Ja, jeg spør meg selv om det til en hver tid, for ofte er det jo sånn, er det ikke? Har egentlig aldri skjønt helt hvorfor, for alle som er hjemmeværende har som regel sine grunner.

Jeg har begynt å innse at selv om mange kommer til å komme med en reaksjon, så kommer de nærmeste til å støtte meg uansett og forstå min situasjon. Det er så synd at disse " usynlige sykdommene " blir satt i et dårlig lys. Det er så mange som aldri verken blir hørt, trodd eller forstått. Mange sliter i årevis med å godta sin situasjon, å det hjelper lite med folk som skal rakke ned på hvilke valg de må ta på grunn av sin sykdom eller livssituasjon. Jeg skal bite tennene sammen og lukke ørene for hva andre måtte tro og mene. Jeg vet at det riktige for meg er å være hjemmeværende til kroppen min tillater noe annet. Det eneste som betyr noe for meg er at jeg og barna har det bra, og at jeg en dag blir riktig medisinert slik at jeg får hverdagen min tilbake.

Helene Nordvik

 

Helene Nordvik


Kontakt meg på mail


helene.nordvik@live.no
Mammablogger-awards  2017 Jeg er blitt nominert til årets BLOGG AWARDS MAMMABLOGGER. Gjerne klikk deg inn å gi meg din stemme!:)

Søk



Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits