29.05.2017

JEG VAR FOR FEIT TIL Å KJØPE KLÆR I DEN FINE BUTIKKEN

  • Skrevet 29.05.2017 klokka 13:24
  • Kategori: Blogg

Kjenner du den følelsen selv? Du går inn i den fine butikken med alle de fine klærne du virkelig ønsker å kjøpe, men så finner ut at de ikke har større størrelser en L, muligens XL. Det første du møter er blikket fra ekspeditøren som lar blikket rulle over deg fra topp til tå. Den følelsen av at her har du ikke noe å gjøre fordi du rett og slett er for feit. Jeg har virkelig ikke telling på hvor mange ganger dette har skjedd, for ja det er virkelig mange ganger. Jeg bruker gjerne XXL for at klærne skal sitte fint, men den størrelsen finner man dessverre ikke i finere butikker. Det gjør like vondt hver gang, så vondt at jeg ikke lenger har lyst til å shoppe klær. Jeg føler meg like dum hver eneste dag, nettopp fordi jeg vet at de ikke har min størrelse. Jeg drømmer meg bort i klærne deres og skulle så inderlig ønske at jeg også kunne ha muligheten til å gå i de klærne. 


Er det rart at man kjenner på kropps presset når ikke en gang de fine butikkene lager større størrelser enn maks XL? Har ikke vi som bærer en større kropp like mye rett til å gå i fine klær fra finere butikker? Må man virkelig bare gå på butikker som er laget for større mennesker? Vel, kjempe fint at det finnes butikker for større mennesker, men vi skal da virkelig ikke føle oss annerledes bare fordi vi er større enn andre? 

Vi lever i et samfunn hvor alle har ulike størrelser og fasonger. Vi er et samfunn hvor alle skal respektere hverandre for den man er. Man skal ikke behøve å gå i spesielle butikker for å kjøpe klær bare fordi man er en XXL. Det er helt feil at tanken er å gå ned i vekt for å kunne gå i normale og fine butikker som andre som er S og M. Hva med de som bærer en sykdom som gjør at de legger på seg? Mennesker som ikke går ned i vekt uansett hva de gjør? Skal man virkelig ikke få lov til å kjøpe de klærne man ønsker bare fordi man er for stor og fordi butikkkjedene ikke ønsker å ta inn store størrelser? 

Vi som bærer større kropper har like stor rett på å kjøpe de samme klærne som en S eller M størrelse. Vi har like mye rett til å handle der hvor andre handler. Er det rart at det er kropps press? som jeg fortalte tidligere så er noe av det verste jeg vet å kjøpe meg nye klær. Jeg hater det, nettopp fordi fåtallet av butikkkjeder har min størrelse. Jeg er så sikker på at det er mange der ute som føler og tenker akkurat det samme som meg. Som tenker tanken om å føle seg mindre verdt fordi man har noen ekstra kilo på kroppen. Er det virkelig sånn det skal være?

Jeg mener at alle butikkkjeder må begynne å produsere klær i større størrelser, for vi har like mye rett til å kjøpe de samme klærne som de som bærer en mindre kropp. Jeg mener også at butikkkjedene ville tjent MYE på å begynne å produsere større størrelser i butikken sin, da de ville økt omsetningen med 50% da halvparten av befolkningen faktisk er overvektige.

Gjerne del dette innlegget om du kjenner på det samme som meg, for dette er virkelig et budskap som bør bli tatt videre.


- Helene Nordvik
 

29.05.2017

MUSLIMER OG KRISTNE

Etter å ha lest forbipolenes innlegg om kvinnen som ble bedt om å dekke seg til på bussen av en muslim fikk jeg mange tanker i hodet mitt. Dere kan lese innlegget HER.

SAMSUNG CSC
Vi lever nå i et land med flere kulturer og religioner. I et land hvor ingen er like og alle har forskjellige kulturer og meninger. Flyktninger og andre utenlandske kommer til landet vårt og tar med seg sin kultur inn i vårt land og vår kultur. Personlig har jeg full respekt for andre kulturer og religioner. Jeg har alltid vært den som har støttet deres kultur og syn på ulike ting. Jeg har alltid vist respekt og forståelse, jeg har heller aldri vært den som har ment at hijab ikke har noe å gjøre her i landet. Jeg mener at uansett hvor folk bor skal man få lov til å være seg selv og følge sin kultur så lenge man har respekt for andre kulturer og syn. Likevel kjenner jeg frustrasjonen og sårbarheten hvordan andre kulturer skal kritisere oss kristne og norske mennesker. De selv valgte å komme hit, å da mener jeg at iallefall de skal kunne respektere vårt land, kultur og tro. Jeg føler at vi kristne blir sett ned på av andre kulturer. Både på hvordan vi kler oss, hvilket syn vi har og hvordan ting her i Norge er. Vi blir bedt om å dekke oss til, men ikke nok med det. Barnesanger, bøker og ikke minst bleier blir endret fordi muslimer føler at tekster og bilder er rasistiske. Vel, jeg blir ganske målløs når jeg stadig leser om dette. 

Går ikke rasisme begge veier? Skal ikke muslimer også godta og respektere vårt syn og kultur på samme måte som respekterer deres? Jeg har mange venner som er muslimer. Noen helt fantastiske venner som jeg ikke kan være for uten, og jeg har stor respekt for de på samme måte som de har stor respekt for meg. Alltid har religion vært noe jeg har hatt stor interesse for, noe som har ført til at jeg ofte har stilt mye spørsmål rundt andres religioner. Kristne og muslimer har blant annet forskjellig kvinnesyn og ulikt syn på hvordan man skal kle seg. Aldri, og da mener jeg ALDRI har jeg kritisert muslimer, nettopp fordi jeg har stor respekt for alle mennesker og kulturer. Likevel når det dukker opp slike saker i media om at faktisk vi nordmenn, kristne faktisk opplever rasisme av muslimer som vi har tatt i mot til vårt eget land. Det gjør noe med meg, virkelig! Jeg tenker og tenker, for er det virkelig sånn at det er bare vi som skal respektere andre kulturer? Er det sånn at muslimer og andre kulturer kan se ned på oss og kritisere oss til en hver tid bare fordi vi ikke har likt syn? Skal ikke de vise oss like stor respekt?

Jeg skulle ønske at når vi er et så stort flerkulturelt land og samfunn så burde vi vise mer respekt og forståelse for hverandre. Jeg kommer aldri til å bli den personen som mener at de som flytter til vårt land skal følge vår kultur og vårt syn, for det blir helt feil. Jeg selv hadde aldri byttet tro og kultur om jeg hadde flyttet til et annet land. Det eneste jeg ønsker er at man skal bli flinkere til å vise hverandre respekt og respektere hverandres kulturer. At det nå skal bli gjensidig respekt. Er det ikke det alle mennesker ønsker, å bli respektert for den man er og den troen man har? 

Jeg ønsker ikke å bo i et land hvor det rett og slett blir mobbing mellom kulturer fordi man skal kritisere hvordan andre skal kle seg og hvordan man skal være som person. Jeg vil bo i et land hvor alle kan få være seg selv, men likevel ha forståelse og respekt for andre kulturer. Er det feil av meg å tenke? Hva er din mening?

28.05.2017

OPPLEV VITENSENTERET I TRONDHEIM

  • Skrevet 28.05.2017 klokka 20:51
  • Kategori: Sponset

Sponset innlegg. I dag hadde jeg et samarbeid med vitensenteret i Trondheim. Jeg vil vise at dere som skal være hjemme i trønderlag i sommer kan oppleve mye spennende med barna ved å ta de med dere på vitensentret i Trondheim. Det første vi møtte da vi kom inn døren var en hyggelig betjening med godt humør og som virkelig tok seg av gjestene sine. Allerede fra når du kommer inn døren så får du en "WOW-opplevelse". I hvert eneste rom er det nye spennende ting som man bare må prøve ut. Nickolay ble så opptatt og fascinert av alle de ulike tingene og aktivitetene vi møtte på i de ulike rommene. Det positive med vitensenteret er at det er ting og aktiviteter som passer for hver alder og for både små og store barn. Vi voksne fant også mange spennende ting og aktiviteter vi måtte prøve ut før vi gikk videre. Timene gikk utrolig fort når vi var der, så det gjelder virkelig å bruke noen timer når man er der for å komme seg gjennom alt som vitensenteret har å by på. 




I vitenskapsbutikken sin har de mange spennende ting som man kan kjøpe. Vi ble stående å titte en stund på alle tingene før vi gikk videre for å se på alle tingene og aktivitetene de hadde inne på senteret. 











Dette speilet var utrolig morsomt. Jeg og Nickolay satt på hver vår side av speilet, så ble vi som en person. (ansiktene våre ble satt sammen) Haha!














Denne aktiviteten var fryktelig morsom, så her ble vi veldig lenge. Man er to "spillere" mot hverandre som sitter på hver sin side av kulen du ser på bordet. Man tar på seg et bånd på hodet som måler hvor avslappet hodet er. Jo mer avslappet man er, jo mer går kulen mot den andre spilleren. Den som får kulen over til rundingen på motsatt side har vunnet. Nå skal det sies at jeg prøvde mot alle som var der sammen med oss i dag, å jeg tapte hver gang. Så det sier seg selv at jeg absolutt ikke er avslappet. haha!



Dette ble favorittstedet til Ariel. Her ble vi stående lenge, for hun nektet rett og slett å gå videre. Haha, søtnosen min <3




















Til slutt avsluttet vi voksne med den aktiviteten vi hadde gledet oss til. Vel, jeg turte ikke å prøve daaa.. haha!















Tusen takk for et fint samarbeid vitensenteret Trondheim! Vi gleder oss til å komme på besøk til dere igjen. Jeg anbefaler virkelig alle til å ta turen dit!
Dere finner nettsiden HER.

- Helene Nordvik

27.05.2017

LEK OG MORO :)

  • Skrevet 27.05.2017 klokka 20:05
  • Kategori: Blogg

God lørdagskveld, kjære lesere.
I helgen er Nickolay hos mormoren og morfaren sin sammen med søskenbarnet sitt. De har storkoset seg på fisketur i dag. Jeg og Ariel har hatt en rolig dag frem til vi dro til lekeplassen i ettermiddag. Der lekte vi i flere timer. Åååå, det er så deilig å se hvordan hun koste seg. Hun har også begynt å si " borteee, tittitt! " hahaha, hun er så herlig! 
Nå har hun nettopp lagt seg etter å ha spist sveler til kveldsmat. Snakk om en perfekt dag - jeg er så fornøyd med denne dagen! 
Jeg legger ut noen bilder fra dagen vår :) Hva har dere gjort i dag?

 

 

 

 

 

I morgen har jeg et samarbeid med vitenskapmuseet i Trondheim, så vi gleder oss masse til vi skal dit i morgen :-)
Ha en fin kveld videre alle sammen!

- Helene Nordvik
 

27.05.2017

5 TING DERE IKKE VISSTE OM MEG

  • Skrevet 27.05.2017 klokka 15:45
  • Kategori: Blogg
  • Jeg elsker å spise isbiter. Det var nok da jeg gikk gravid med sistemann da jeg begynte å bli så glad i isbiter. Når jeg sier isbiter, så mener jeg isbiter - og kun de uten drikke. Det er så godt å sitte med et glass med isbiter å knaske de. 
     
  • Jeg bruker q-tips i ørene når jeg sitter på do. Hahaha, dere tenker at jeg er helt syk nå, men helt seriøst - det er en deilig følelse, haha! 
     
  • Edderkopper er det verste jeg vet. Er det noe jeg virkelig er redd for, så er det edderkopper. Jeg knekker sammen i tårer hver gang jeg ser en edderkopp. Helt ærlig så vet jeg ikke hvorfor det er sånn, for jeg vet jo at de ikke er noe farlige. Vet dere hva? jeg føler nesten at de liker å komme hjem til meg og ler av meg fordi jeg blir så redd. Haha!
     
  • Jeg er et veldig følsomt menneske. Det er helt sykt hvor følsom jeg har blitt de siste årene. Tidligere har jeg vært ganske hard og iskald, men nå skal det ikke mye til før jeg blir lei meg og begynner å gråte. Av og til så skulle jeg ønske at jeg var like hard som jeg var tidligere, for enkelte fortjener faktisk ikke tårene mine.
     
  • Jeg har permanent makeup. Jeg har tatovert både eyeliner under og over, pluss at jeg har tatovert øyenbryn. Veldig fornøyd med at jeg tok det valget og det har hjulpet meg veldig med selvtilliten med tanke på det å gå uten sminke. Samtidig føles det godt å faktisk våkne opp "med" sminke.



    Helene Nordvik
26.05.2017

NEW SUNGLASSES

  • Skrevet 26.05.2017 klokka 22:25
  • Kategori: Innkjøp

God fredagskveld, kjære lesere.
I dag kom endelig pakken jeg har ventet på i evigheter. For flere måneder siden bestilte jeg meg nye solbriller på ebay. Jeg var veldig redd for at de ikke skulle være like fine i virkeligheten, men hjelpes min - JEG ELSKER DEM! De er akkurat som på bilde, om ikke enda finere. Nå håper jeg at solen kommer fort tilbake i trønderlag slik at jeg får brukt solbrillene så fort som mulig. 

Solbrillene har speil som dere kan se på bildet. Ååå, som jeg elsker slike type briller. De er jo så praktiske. Man trenger jo ikke å ha med noe speil i sminkeveska da, haha ;-)

Dere kan bestille brillene HER og HER.


Hva synes dere om solbrillene?
Kommer du til å kjøpe deg disse selv?
 

25.05.2017

GRATULERER MED STOFFSKIFTE DAGEN!

Kjære alle dere vakre sterke mennesker med stoffskifte.

Dette har jeg skrevet til deg, og bare DEG som har stoffskifte.
Se på deg selv - se så sterk du er! Du kjemper hver eneste dag for å få helsen og livet ditt tilbake. En normal hverdag som du kanskje har savnet i flere år. Kanskje kjenner du en klump i halsen nå, kanskje vil du gråte også? Vet du hva? det skal du få lov til, for jeg gråter mye selv. Jeg synes faktisk synd på meg selv mange ganger også, å det har jeg faktisk lov til - DU også! I dag er det faktisk vår dag - og bare vår. Vi med stoffskifte skal feire hvor sterke vi er i dag. Denne dagen skal minne oss på hvor mye vi kjemper hver eneste dag og hvor mange tårer vi har grått fordi vi ikke har blitt forstått og respektert. 

Du er kanskje en av de som har kjempet deg gjennom flere år for å bli forstått. Kjempet deg gjennom det å bli trodd. Har jeg riktig? Mennesker rundt deg har kommentert både på vekt, at du er lat og hjelpeløs. Du har kjent på den følelsen at du ikke orker å forklare lenger fordi ingen forstår deg, ikke engang legen din forstår deg. Han sier at prøvene er fine, men likevel føler du deg dårlig. Du har følt deg urettferdig behandlet, og du har følt deg ensom og liten. År etter år har jeg kjempet for å bli trodd. Jeg har byttet lege oftere enn jeg bytter sokker, for ja - det er virkelig ikke langt i fra. 

Du har møtt dager hvor du har hatt så vondt og vært så sliten at du ikke har kommet deg opp av senga. Dager hvor du ser mørkt på alt og det eneste du vil gjøre er å gråte. Du legger på deg uansett hva du spiser, og du prøver å trene bort de ekstra kiloene selv om energien egentlig ikke strekker til. Du har følt deg så ensom og alene at tårene ikke har stoppet. Selv om du kanskje har kjæreste eller er gift med verdens flotteste menneske, så har du likevel følt deg alene nettopp fordi at ikke engang de nærmeste forstår hvordan du faktisk har det. 
Du mister venner fordi du ikke greier å være sosial, og du må slutte i arbeidet fordi kroppen ikke fungerer lenger.
Likevel står du der så sterk som du aldri har vært før. Du innser det kanskje ikke selv, men jeg vet, du vet og alle vi andre med stoffskifte VET at du er sterk. Tenk alt du er igjennom. Tenk alt du måtte tåle av tapt energi, kommentarer og motgang, men likevel står der sterk som du er. Du gir deg ikke - du kjemper hver dag.

Kanskje du er en av de som sliter med muskel og leddsmerter, hodepine, synsforstyrrelser, hjertebank, trykk i brystet, tretthet, utmattelse, svimmelhet, kvalme og dårlig hukommelse. Da er man sterk, når man til en hver tid greier å takle disse symptomene. Fy fader, du er helt rå - DU ER ET FORBILDE FOR MANGE! For du kjemper og står på, ikke minst - DU GIR DEG IKKE!



Vi har så mange nedturer, men det både du og jeg setter stor pris på er nok de gode periodene. Jeg tør å påstå at vi med stoffskifte er noen av de menneskene som virkelig setter pris på de gode dagene og periodene vi har. Jeg personlig smiler fra øre til øre hver gang jeg har gode perioder. Det er disse periodene som minner meg på hvor godt jeg faktisk kan få det en dag, bare jeg får riktig behandling og riktig medisinering. Jeg er ikke redd for å si at jeg er stolt over meg selv, men jeg er også stolt over alle andre med denne sykdommen, for jeg vet hvor sterke de er. Jeg vil si at du og de andre med stoffskifte er mine store forbilder. Jeg føler at vi er en for alle og alle for en. Vi støtter og hjelper hverandre til en hver tid, og vi lytter og kommer med råd. 

Du skal være stolt over deg selv, uansett hvor liten og hjelpeløs du føler deg. 
I dag skal du virkelig innse hvor sterk du faktisk er, uansett hvor mange tårer du feller. Du SKAL felle noen tårer, for det hjelper deg til å få minsket den store klumpen som sitter i deg. Du fortjener å gråte og synes synd på deg selv. Du har lov til det! 
Selv om du føler deg alene, svak og dårlig - så skal du også vite at vi er mennesker her som forstår deg, nettopp fordi vi er i samme situasjon. 

Jeg selv er lei av å måtte forklare hvorfor jeg er så sliten, hvorfor jeg legger på meg og hvorfor jeg ikke greier å være sosial. Dette er noe jeg har greid å akseptere med meg selv, og dette er faktisk blitt meg - DEG også. 

Nå skal vi sammen feire hvor sterke vi er, og vi skal tenke på hverandre. Aldri gi opp! 
GRATULERER MED STOFFSKIFTE DAGEN VAKRE STERKE MENNESKER! <3

- Helene Nordvik

25.05.2017

IS OG HELLIGDAG

  • Skrevet 25.05.2017 klokka 13:34
  • Kategori: Blogg


Jeg setter sånn pris på disse helligdagene hvor alle har fri. Vi kan nyte dagen sammen og gjøre akkurat det vi har lyst til. Nå har vi nettopp vært på butikken å kjøpt is, så nå koser vi oss masse med is og spill. Nickolay er blitt veldig glad i å se "Mot i brøstet" på tv2Sumo, så det har gått med noen episoder av det i dag. Vi har egentlig ikke lagt de store planene i dag, men skal på besøk til oldeforeldrene til barna som er på gamlehjemmet. Det er så sjeldent at vi får møtt familie da det skjer noe til en hver tid, så da er det veldig fint å bruke slike dager på akkurat det å møte familie.



Ellers i dag blir det nok bare å få unna litt husarbeid og lage middag når den tid kommer. Barna skal også få dusje og bade seg til kvelden. Hva er vel bedre enn å legge seg nydusjet eller nybadet? ååh, det er jo verdens beste følelse. Spesielt når rommet er nyvasket også med nytt sengetøy.
Jeg ønsker dere alle en kjempefin helligdag! Hva skal dere i dag?

24.05.2017

3 TIPS TIL BEDRE ØKONOMI

  • Skrevet 24.05.2017 klokka 14:57
  • Kategori: Blogg

Hei på dere kjære lesere.
I en hverdag som tobarnsmor er det nok som skal betales, kjøpes og planlegges. Hver eneste måned har man regninger som skal betales, mat som skal kjøpes og barna trenger nye sko, klær og leker til en hver tid. Hvordan skal man få råd til alt dette om man ikke har så mye penger å rutte med? Jeg tenkte nå å gi deg noen få tips som kan hjelpe deg til bedre økonomi. For hvem ønsker vel ikke så god økonomi som mulig?

1. Gjør EN storhandel hver eneste måned.
 Planlegg menyen dag for dag godt. Sett opp en liste over hva du har fra før og hva du trenger å kjøpe til hvert måltid hver dag i en måned. Tenk deg selv hvor mye ekstra du kjøper om du drar på butikken tre-fire ganger i uken for å handle mat. Da handler du kanskje med massevis av ting du egentlig ikke trenger. Kanskje du også greier å unngå å bruke masse penger på godteri og brus også hvis du faktisk handler en dag i uken? Vel, jeg merker flere tusen kroner forskjell på å handle en gang i måneden fra når jeg handlet flere ganger i uken. Jeg bruker faktisk i underkant av 3000,- på mat hver måned, og som oftest greier jeg meg med 2500 kroner i måneden. (se hvorfor i tipset under)

2. FIRST PRICE. Alfa omega altså! Jeg sparer så mye på å handle de fleste matvarene i first price. Dere aner virkelig ikke hvor mange tusenlapper dere faktisk sparer på å handle de fleste varene i first pris. Prøv det, så skal dere se at smaken er ikke så forskjellig som de fleste tror. Selvsagt er det enkelte matvarer man "må ha" ekte varer fra, men da kan du faktisk unne deg det uten at det koster alt for mye. Hver eneste måned handler jeg de fleste matvarene i first price, å jeg har virkelig angret på at jeg gjør det. Jeg sparer så utrolig mye penger på å faktisk gjøre det. Penger jeg kan spare eller penger jeg kan bruke på noe annet jeg eller barna trenger.

3. Tenk deg om flere ganger før du faktisk kjøper noe. Det er helt greit å unne seg noe av og til, men hver måned synes jeg ikke man skal unne seg noe. Her kommer alltid barna i første rekke uansett. Det er alltids noe nytt de trenger av klær og sko, spesielt nå etter at minstejenta begynte i barnehagen er det alltids noe nytt som trengs. Jeg kjøper meg så si aldri klær lenger, kun sminke annenhver eller hver tredje måned. Jeg er så fornøyd med hvordan jeg håndterer pengene mine slik at jeg får mer romsligere økonomi. Jeg bruker heller litt ekstra penger på å faktisk ta med barna på lekeland, badeland osv.

- Hva synes du om tipsene mine?
- Hvordan er ditt forhold til økonomi?

23.05.2017

Vekten drepte meg..


Etter at jeg fikk lavt stoffskifte har jeg lagt på meg omtrent 40 kilo. 40 kilo som rett og slett har tatt livet av selvbildet og selvtilliten min.
Den selvtilliten jeg en gang hadde forsvant da kiloene bare raste på uansett hva og hvor mye jeg spiste. Jeg kunne nesten slutte å spise men likevel ha de ekstra kiloene. Jeg følte meg stygg, feit og ekkel. Jeg så på alle jenter som en trussel, og uansett hva jeg hadde på meg så følte jeg meg stygg. Jeg ville være fin selv om jeg hadde noen ekstra kilo, men den følelsen kom aldri. Det verste jeg viste var å pynte meg (noe jeg fortsatt kjenner på). For uansett hvor "fint" jeg pyntet meg, så følte jeg meg ikke annet en stygg. Å som jeg hater denne sykdommen og alt som fører med. Jeg vet at når jeg blir riktig medisinert så vil nok alt bli bedre og kanskje jeg vil nå normalvekten min igjen som jeg en gang hadde. Det er veldig slitsomt å gå med denne følelsen, spesielt når man stadig får kommentarer og linker om hva man kan gjøre for å gå ned i vekt. Hvor koselig er nå det, å få bekreftet at man burde gå ned noen kilo? Det er greit nok at jeg vet det selv, men det hjelper virkelig ikke på selvtilliten at andre skal minne meg på det til en hver tid heller.

Heldigvis har jeg begynt å komme dit at jeg gir litt mer faen og tar det i mitt eget tempo. Jeg gikk ned 7 kilo på under 14 dager, men måten det ble gjort på er nok ikke bra. Jeg spiste minimalt, men da jeg så det fungerte har det dessverre fortsatt sånn. Selv om dette ikke er helt bra, så har jeg likevel funnet min måte å greie det på, så jeg kommer nok til å fortsette på denne måten en god stund til enda siden matlysten ikke er der dessverre. Nok en gang, jeg hater virkelig denne sykdommen. Hvorfor måtte jeg få en sykdom som ødelegger selvtilliten min?! Åh, det gjør bare så vondt å kjenne på den følelsen hele tiden.
Som sagt, så har jeg begynt å akseptere denne sykdommen og valgt å ta alt i mitt tempo. Heldigvis er jeg ikke der lenger hvor jeg ser på andre jenter som en trussel bare fordi jeg er overvektig. Ærlig talt, for i den alderen jeg er i nå er det så mange andre verdier som teller. Jeg er jo heller ikke der hvor jeg vurderer menn og damer ut ifra hvordan kroppen deres er. Jeg har jo aldri hatt en fasit på hvordan kropper jeg liker, nettopp fordi det indre teller en god del og hvordan man har det sammen.

Uansett hvordan kropp man har og hvordan sykdom man har, så må man nok lære å akseptere den før man faktisk greier å akseptere seg selv. I så mange år har jeg gått rundt med dårlig selvtillit på grunn av kroppen min, så den følelsen av å faktisk akseptere seg selv og føle seg fin gjør utrolig godt. For jeg tenker nå at hvorfor skal ikke jeg være fin selv om jeg er overvektig? 
Helt sykt å tenke på at til og med i en alder av snart 30 år så kjenner man på kropps presset. Det skulle vel egentlig ikke vært mulig? Så jeg tror nok at det med kropps press er med i alle aldre.

22.05.2017

Det å leve med lavt stoffskifte og symptomene

Etter jeg byttet plattform til blogg.no har jeg fått flere spørsmål om hvilken  sykdom jeg har og hvordan syk man blir av å ha den sykdommen jeg har.

Jeg har en sykdom som heter lavt stoffskifte. Flere tusen mennesker sliter daglig med denne sykdommen og dette er en kronisk sykdom som blir med hele livet. Man blir aldri 《frisk》 fra denne sykdommen,  men enkelte vil føle seg frisk om de får riktig medisinering. Dessverre så er det sånn at vi med lavt stoffskifte ofte kjemper for å bli trodd både av lege og mennesker rundt oss. De fleste kaller oss late fordi vi ikke har nok energi til å få gjort det vi ønsker. Det er like sårende hver gang man får en slik kommentar etter seg.

I mitt tilfelle så er verdiene mine veldig dårlig både når det kommer til stoffskiftet  (tsh på 40), jern og alt av vitaminer, noe som gjør at kroppen er helt nedbrutt. De siste årene har vært et mareritt med feilmedisinering og elendig helse. Først nå etter snart 3 år får jeg hjelp. Det har føltes som en evighet i helvete uten at noen har tatt meg på alvor.

Symptomene som vi med lavt stoffskifte kan slite med daglig er i mitt tilfelle:
Hodepine
Synsforstyrrelser
Muskel og leddsmerter
Tretthet
Svimmelhet
Høyt blodtrykk
Høy puls
Hjertebank
Trykk i brystet
Uregelmessig menstruasjon
(dette er bare noen av symptomene)

Det er både sårt og vanskelig å forklare hvordan det har vært å leve med denne sykdommen de siste årene da ingen trodde på meg å bare så på meg som lat og hjelpeløs. Lærere, familie og venner forsto meg ikke. Aldri noengang har jeg følt meg så alene som jeg har gjort de siste årene. Det å gråte seg i søvn fordi man har så store smerter og utmattet. Det å sove mange timer men likevel være stuptrøtt når man våkner. Energien er lik null, rett og slett! Min store motivasjon har vært barna mine hele veien. Hadde det ikke vært for barna mine, hadde jeg nok gitt opp for lenge siden.

Bare det å være sosial har vært en av mine største utfordringer. Kroppen min har rett og slett ikke greid å være sosial. Når barna har vært i seng har jeg vært så utmattet at det eneste som har fristet er å legge seg på sofaen å sove. Jeg har mistet mange venner på grunn av dette, noe jeg selvsagt har forståelse for. Samtidig har det vært sårt, for jeg skulle så gjerne ønske at de forsto meg. Likevel har jeg akseptert det å ikke ha et sosialt liv med venner før jeg blir riktig medisinert.

Det er så synd at denne sykdommen ikke er kommet mer frem i media, for vi er så mange som trenger å bli hørt. Noe annet vi sliter med er vektøkning,  for lavt stoffskiftet gjør at vi har veldig lav forbrenning og kan legge på oss flere titalls med kilo på kort tid. Levaxin er den vanligste medisinen mot lavt stoffskifte, men det finnes også andre typer medisin som vi kjemper hver dag om å få på blå resept,  for disse medisinene er svindyre bokstavelig talt!

Det er også en ting til jeg vil ta opp før jeg avslutter. Nok en sårbar ting. Det som har såret meg mye er at mine nærmeste ikke har lest seg opp om lavt stoffskifte når de vet hvor mye jeg sliter med dette. Vær så snill dere der ute som kjenner noen med denne sykdommen - les dere opp om lavt stoffskifte! Jeg lover at det vil hjelpe både deg og de som har lavt stoffskifte.  Det å hele tiden måtte forklare kan være ganske slitsomt for oss da vi ikke ønsker å snakke sykdom til en hver tid. Det tar ikke lange tiden å lese en side. Kanskje bare etter dette innlegget så forstår du litt mer? Gjerne del dette innlegget om du ønsker at jeg/vi fortjener å bli forstått.

22.05.2017

Vil dere bli bedre kjent med meg?

  • Skrevet 22.05.2017 klokka 13:43
  • Kategori: Blogg



Hei på dere kjære lesere!
Akkurat nå sitter jeg å kjenner på at det var riktig av meg å bytte plattform, for jeg føler allerede at jeg har kommet i god kontakt med flere av dere. Jeg gleder meg så mye til å bli bedre kjent med dere. Tenk det, at man kan faktisk skaffe seg venner gjennom det å blogge. Hvem ville tro det? Vel, jeg har faktisk fått flere gode venner gjennom bloggen som jeg aldri har møtt før, og en av mine største drømmer akkurat nå er faktisk det å møte disse herlige jentene på virkeligheten, for det hadde vært så utrolig koselig. Så dere som sier at man kan ikke være god venn med noen man ikke har møtt: DERE TAR FEIL! Jeg gleder meg masse til å bli kjent med enda flere her inne og få enda flere venner inn i livet mitt.

Siden jeg nå er på en "ny" plattform igjen, så tenkte jeg å kjøre i gang en spørsmålsrunde, slik at dere som vil kan bli bedre kjent med meg!:-)
- Er det noe dere lurer på? :-)
 

20.05.2017

HVORFOR DRIKKER JEG IKKE ALKOHOL?!

Jeg har nok den siste tiden fått rekord i å bli spurt om hvorfor jeg ikke drikker alkohol. Er jeg avholds? Har jeg opplevd noe vondt i forhold til alkohol? Dette har jeg tenkt å svare dere på i dette innlegget.


Selv om jeg ikke drikker, så vil jeg ikke kalle meg for avholds, for da lyver jeg for dere. Jeg kan gjerne ta meg et glass av og til i godt selskap eller en på solskinnsdag sammen med gode venner. Tanken bak at "jeg aldri drikker" er nok mer det at jeg aldri fester mer på den samme måten jeg gjorde før. Lysten til å ta seg en fest er ikke der lenger. Når barna er borte er tanken mer på det at nå får jeg en kveld til å slappe av på sofaen med god mat og gode serier. Det er ofte at venner spør meg om å bli med ut på byen, men jeg må være ærlig med dem å si at jeg ikke fester på den måten lenger. Jeg skal aldri si aldri, for jeg kommer nok til å ta meg en tur på byen etter hvert, men sånn som det er den dagen i dag, så frister ikke den tanken meg i det hele tatt. Heldigvis så kan jeg ha det like gøy uten alkohol, så jeg kunne selvsagt vært med på byen uten å drikke, men fulle mennesker er ikke noe jeg synes er gøy lenger. Flere har også spurt meg om det er noe jeg har opplevd rundt alkohol som gjør at jeg ikke drikker også, å det kan jeg vel påstå er sant. Jeg ønsker ikke å dele detaljer om det her på bloggen, men de opplevelsene har nok også gjort at jeg ikke liker å drikke lenger. Det er så ofte at jeg får tilbydd alkohol til mat osv, men jeg tar heller vann eller brus til mat. Jeg er faktisk stolt over at jeg ikke drikker alkohol, samtidig som jeg føler at det er en stor trygghet ovenfor barna mine. For er det noe jeg virkelig er bestemt på, så er det at barna mine skal aldri se meg full, for med en gang et menneske drikker alkohol endrer man adferd, slik at barna merker at personen har forandret seg.

Jeg har aldri nektet familiemedlemmer å ta seg et glass vin til maten når det kommer til helg eller jul rundt barna mine, for det synes jeg er helt greit så lenge de ikke endrer noe adferd rundt mine barn, for hvis det hadde skjedd, hadde jeg tatt med meg barna og dratt. Så enkelt er det. Mine barn skal ha et naturlig forhold til alkohol, og de skal ikke bli nervøse når de ser noen som drikker alkohol. Jeg synes det er fint at barna mine har en mor som ikke trenger et glass vin til maten for å kose seg, eller som drar på fest når de er borte. Etter at jeg ble mamma har hodet innstilt seg på at jeg skal være 100% tilgjengelig selv om de er borte. For hvis det skjer de noe skal jeg kunne være der på flekken uten noe alkohol og endret adferd. Hvor godt tar det seg egentlig ut å si på legevakten at jeg ikke kan komme fordi jeg har drukket alkohol eller komme til barna med endret adferd? Nei, jeg synes ikke noe om det. Ja, jeg er kanskje sær, men mammarollen har endret både meg som person og tankegangen min. Jeg er stolt over den jeg har blitt etter at jeg ble mamma, og ingen skal få endre på den jeg er blitt. Barna mine er trygge rundt meg til en hver tid. Om de er hjemme eller borte spiller ingen rolle, jeg er 100% edru og meg selv uansett.

- Hvordan er ditt forhold til alkohol?

20.05.2017

Det var tungt å se han dra..

  • Skrevet 20.05.2017 klokka 14:19
  • Kategori: Blogg

GOD LØRDAG ALLE SAMMEN!

I går dro Nickolay til pappaen sin, og for første gang på lenge tok jeg det utrolig tungt selv om han gledet seg masse til at pappaen hans skulle hente han. Grunnen til at jeg tok det så tungt er nok fordi det har vært så mye sykdom på minstejenta at jeg føler at det har blitt lite oppmerksomhet på han de siste dagene. Heldigvis vet jeg at han har det kjempefint hos pappaen sin, så jeg greier å slappe av med den tanken. Nå som Ariel endelig begynner å bli frisk igjen, skal vi dra å kjøpe ny sykkel og radiostyrt bil når Nickolay kommer hjem igjen. Det var så tungt i går etter at Nickolay hadde dratt at jeg fikk rett og slett ikke sove i natt. Jeg lå bare å tenkte på Nickolay og på hvordan han har det, men det er vel også helt naturlig med tanke på at det er en god stund siden han har vært hos pappaen sin nå. 

I dag stråler solen, så jeg og Ariel har gått oss en lengre tur med vognen. Nå ligger hun i vognen og sover mens jeg slapper av litt etter en søvnløs natt. Etterpå skal hun bade før hun skal på overnatting hos mormor og morfar. Må si jeg gruer meg litt, for hun har ligget over borte bare en gang før. Likevel kjenner jeg på at det skal bli godt å være barnefri en natt, noe jeg har vært bare en gang på over et år. Synes det er vel fortjent! Det er godt både for voksne og barna det, for barna elsker jo å være med besteforeldrene sine, så Ariel kommer nok til å kose seg masse på overnatting. Jeg håper bare at ikke Ariel får feber til kvelden igjen, for da blir jeg å hente henne. Det er ikke aktuelt at hun skal sove borte hvis hun får feber. Selv om jeg er barne fri i kveld skal jeg bare slappe av hjemme. Nei, jeg skal absolutt ikke feste. Det føles rart å si det, men den tanken frister ikke en gang. Kanskje jeg tar turen på kino, men resten av kvelden skal jeg bruke på å slappe av her hjemme med mat, film og serier. Jeg skal rett og slett lade batteriene, for det trengs kjenner jeg!








- HVA SKAL DERE I KVELD? :)

Kommende innlegg:
- Hvorfor drikker jeg ikke alkohol?
- Ønsker dere å bli bedre kjent med meg?

Helene Nordvik.

 

20.05.2017

17 mai 2017: Lek og moro

  • Skrevet 20.05.2017 klokka 13:24
  • Kategori: Blogg

Da vi kom hjem etter en fin feiring på 17mai, lekte vi litt ute før vi gikk inn for å spise en sen middag/kveldsmat. Vi er så heldig at vi har et så fint uteområde som barna kan leke og spille fotball på. Vi prøver å nyte det fine været så godt som vi kan når været er så fint, og satser virkelig på at sommeren er godt på vei nå!
Her er noen av bildene jeg tok av barna mens de lekte 17 mai 2017. Vakre minner <3































Helene Nordvik

19.05.2017

Hvorfor valgte jeg blogg.no?

  • Skrevet 19.05.2017 klokka 19:19
  • Kategori: Blogg

Ja som dere ser, så er jeg tilbake på blogg.no. Hvor lenge jeg kommer til å være her vet jeg ikke enda, men jeg håper at jeg kommer til å bli her en god stund enda. Jeg har fått ganske mange spørsmål både på bloggen og på facebook om hvorfor jeg valgte å bytte plattform, så jeg tenkte jeg skulle skrive et innlegg om akkurat dette nå.

Jeg skal være ærlig med dere å si at jeg brukte lang tid på å faktisk ta det valget å blogge på blogg.no igjen, nettopp fordi jeg trivdes utrolig godt på nouw. Sakte men sikkert begynte jeg å miste motivasjonen for å blogge da statistikken på nouw er veldig vanskelig å forstå seg på, og derfor gjorde det vanskelig å følge med på leserne sine. Jeg tør å påstå at nouw er mye enklere å bruke enn blogg.no, spesielt for meg som ikke kan dette med header og design. Så nouw var egentlig midt i blinken for meg. Jeg skal også ærlig innrømme at jeg kommer til å savne nouw, da jeg er blitt kjent med så mange flotte mennesker.

Som sagt så mistet jeg veldig motivasjonen for å blogge, å innså at hvis lysten skulle komme tilbake så måtte jeg starte helt på nytt. Derfor valgte jeg å komme tilbake for å satse ekstra hardt på bloggingen. Dele tanker og følelser om mitt liv, og dele meninger og opplevelser. Heldigvis har jeg blitt kjent med mange fine bloggere her inne også, så jeg gleder meg masse til å virkelig sette i gang. Endelig har jeg faktisk blitt veldig fornøyd med designet på bloggen min også, så nå kommer nok motivasjonen til å vare lenge. Jeg gleder meg til å bli kjent med flere av dere, og håper at dere ønsker å følge bloggen min også!


Helene Nordvik

19.05.2017

LAVT STOFFSKIFTE: En usynlig sykdom


LAVT STOFFSKIFTE

Jeg er en av mange tusen mennesker som sliter med denne sykdommer hver eneste dag. Jeg kjemper kampen mot et bedre liv og en enklere hverdag. En lege sa en gang til meg " det sies at lavt stoffskifte er den beste kroniske sykdommen man kan ha ". Jeg ble helt paff. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle si. For det første så satt jeg der å brettet ut om hvordan jeg har det i forhold til det å slite hver dag med smerter og utmattelse i forhold til det å ha lavt stoffskifte. Tårer kom det også... også mitt oppi det hele presterer legen å si noe sånt. Ja, jeg følte meg rett og slett latterliggjort. Hva annet skulle jeg føle? jeg reagerte med å si " nåja, det er vel helst fra person til person ". Ja, jeg så stygt på legen. Mest av alt hadde jeg bare lyst til å reise meg opp å gå - akkurat som legen hadde fortjent. Etter denne setningen fra legen har jeg virkelig begynt å tenkt mye på hvor latterliggjort vi blir hver eneste gang vi går til legen. Vi blir verken trodd eller tatt på alvor. Er det rart at mange av oss gir opp håpet?!
 

Ja vi opplever det forskjellig

Vi med lavt stoffskifte opplever det forskjellig. Det er mange som ikke legger merke til det en gang og kan leve livet sitt helt normalt, mens andre lever et helvete stort sett hver dag med smerter, utmattelse og tretthet. Jeg er en av dem. Vi kjemper hverdagen med krefter vi egentlig ikke har. Vi biter tennene sammen for å få gjort det vi må gjøre i løpet av en dag. Nei, jeg sier ikke at vi har det dårlig hele tiden - dette går i perioder. Den ene perioden er alt helt supert med masse glede og energi, men så BÆNG! ... der kom perioden med et helvete igjen. Vet dere hva det aller verste er? jo, det skal jeg virkelig fortelle dere... for det er at vi verken blir trodd, sett eller hørt. Vi blir aldri, og da mener jeg aldri tatt på alvor. 

Vi må også leve med alle disse fordommene og kommentarene etter oss hele tiden som handler om hvor late vi er. Kommentarene om at det er jo bare å reise seg opp av sengen, eller at vi må bli flinkere til å komme oss ut. Vet dere hva? det sårer like mye hver gang, for dere skulle bare vist hvordan det kjennes og føles. 
Bare dette er et helvete når det kommer til denne sykdommen. Det å måtte tåle som sagt alle fordommene og kommentarene til en hver tid. Dette er faktisk noe vi må leve med resten av livet. Bare den tanken gjør at man mister troen til tider. Gnisten om å bli frisk blir av og til helt borte. Hvorfor meg tenker jeg ofte. Hvorfor må akkurat jeg ha denne sykdommen resten av livet? Jeg har ikke gitt opp håpet om en bedre hverdag, for jeg skal kjempe meg frem dit. Med så mye motgang til en hver tid, så skjønner jeg de som faktisk gir opp håpet. 

 

Bare andre mennesker kunne hatt litt mer forståelse

Om andre mennesker kunne hatt litt mer forståelse så hadde det vært så mye enklere å bære denne sykdommen. Dessverre har det ikke vært mye forståelse de årene jeg har hatt denne sykdommen. Først nå begynner mennesker rundt meg begynt å vist meg forståelse, noe som føles utrolig godt. 

Jeg har mistet mange venner på grunn av denne sykdommen. Jeg har rett og slett ikke hatt energi til å være sosial, noe som har gjort at venner har trukket seg bort fra meg. Jeg forstår de jo også... men jeg skulle bare ønske at de forsto hvordan jeg hadde det. Nå har jeg funnet mine ekte venner som forstår min situasjon og respekterer meg sånn som jeg er og har det, iallefall de fleste av dem. Jeg ønsker jo å være sosial, men kroppen min greier ikke. Jeg har nok med en hverdag med to små som krever sitt til en hver tid, og når de er i seng trenger jeg bare å hvile helt alene. Selvsagt er det flere ganger at jeg har energi til å treffe dem, og de dagene betyr så utrolig mye for meg. Jeg tror faktisk at vi med lavt stoffskifte er vi som setter mest pris på de gode dagene.
 

Smertene og plagene

Hvordan tror dere det er å ha konstant hodepine, vondt i muskler og ledd, synsforstyrrelse, utmattelse, konstant trøtt uansett hvor lenge man sover, svimmel og kvalm til en hver tid? jo, det er et mareritt. Dette er ikke noe vi ønsker. Vi ønsker å få den hjelpen vi trenger. Den hjelpen vi kanskje bruker flere år på å få. Først nå etter snart tre år blir jeg tatt på alvor. Er det sånn det skal være? Nei, så absolutt ikke.

Med dette innlegget håper jeg at mennesker skal forstå at lavt stoffskifte er en usynlig sykdom som fåtallet ser. En sykdom som også fortjener å komme frem og bli hørt. Vi trenger å bli hørt og bli tatt på alvor som andre sykdommer. Jeg håper at folk kan begynne å forstå, for det er det eneste vi ønsker...
 

Helene Nordvik

19.05.2017

DE DAGENE ER ET HELVETE!

LAVT STOFFSKIFTE.

Hver eneste dag prøver jeg så godt jeg kan å fungere i hverdagen. Ikke bare fungere i hverdagen, men også det å være tobarnsmor. Jeg gjør alt jeg kan for at barna skal være lykkelige, noe de også er. Den dårlige samvittigheten min dukker ofte opp i hverdagen på de dagene hvor jeg har det aller verst, å kroppen ikke vil fungere. De dagene hvor jeg må si at jeg ikke greier å være med å leke nå, eller at jeg ikke greier å være med barna ute. Det gjør vondt, innmari vondt. Jeg vil så gjerne strekke til så godt jeg kan, men dessverre er det noen ganger jeg må lytte til kroppen min, noe som er viktig å gjøre når man sliter med lavt stoffskifte. Det finnes de dagene jeg har masse energi og livsglede. Ååå, som jeg nyter disse dagene. Men så kommer de dårlige periodene snikende. Dagene hvor kroppen er helt utmattet og tårene presser på, ikke minst den dårlige samvittigheten. Jeg savner å ha et normalt liv hvor jeg har mye energi til overs. Jeg savner å være meg, Helene. Disse dagene hvor kroppen er nedbrutt, kan jeg begynne å gråte bare jeg mister en gaffel i gulvet. Ja, det høres kanskje rart ut, men det er faktisk sånn det er på de verste dagene. Det verste jeg vet er å klage til andre, derfor har jeg valgt å dele mye av dette med stoffskiftet på bloggen min, slik at jeg får tømt litt av følelsene og frustrasjonen i hodet mitt uten å snakke med noen ansikt til ansikt.

Helt siden jeg fikk påvist lavt stoffskifte har jeg følt meg mye alene om dette. Folk har vist meg lite forståelse. De har ikke forstått hvor alvorlig sykdom dette kan være. De fleste har sett på meg som lat rett og slett, men jeg har ikke orket å snakke utdypende til folk om dette, nettopp fordi jeg vet at de ikke skjønner det uansett. Bare de som har stoffskifte selv kan forstå min situasjon, ingen andre. Det å måtte forsvare seg hver gang en kommentar har kommet, har både vært utrolig vondt, men samtidig veldig irriterende.

Heldigvis etter flere år med tårer og tøffe tider med utmattelse begynner folk rundt meg å endelig å se at dette ikke har noe med latskap å gjøre, men at det faktisk kan være en alvorlig sykdom. Jeg har lenge slitt med å få riktig mengde med tabletter og dose, noe som har gjort at jeg har vært veldig opp og ned på formen og humøret. Jeg håper og tror at jeg får riktig behandling fremover og at det vil bli lysere tider for meg.

Den siste tiden har det begynt å gått utover musklene og leddene mine, samtidig som jeg går med en ekstrem hodepine. Noe av det verste er vel trettheten. Følelsen av å aldri være uthvilt uansett hvor mange timer med søvn jeg har hatt. Jeg krysser fingrene å håper at tiden fremover vil bli lysere og bedre for meg.

En ting er helt sikkert, å det er at dette med lavt stoffskifte er ikke noe å kødde med. Det handler ikke om latskap. Det handler om en sykdom som tar knekken på kroppen din. Som jeg har sagt tidligere i dette innlegget så liker jeg ikke å syte om dette til de rundt meg. Men når det er på mitt verste greier jeg ikke å holde igjen tankene og følelsene rundt dette.

Jeg ble faktisk medlem i en gruppe på facebook her om dagen hvor det er andre mennesker som sliter med lavt stoffskifte. For noen herlige sjeler. Disse menneskene er bare helt fantastiske! De støtter opp og hjelper hverandre, samtidig som de forteller om sine situasjoner. Veldig godt å prate med noen som faktisk vet hvordan jeg har det! Helt rørende å se hvordan de støtter og snakker med hverandre. Gleder meg til å følge gruppen videre, å kanskje bli kjent med noen fantastiske mennesker!

FØLG MEG GJERNE PÅ FACEBOOK HER!

- Helene Nordvik
 

19.05.2017

Jeg mistet nesten 2 år av livet mitt

  • Skrevet 19.05.2017 klokka 10:10
  • Kategori: Blogg

Hei kjære lesere. Har du noen gang vært redd for å miste minner og bilder for godt? I går skjedde nettopp det jeg fryktet mest skulle skje. Sønnen min greide nemlig å miste pcen min i gulvet slik at den ble ødelagt. Pcen med minner og bilder for to år. Jeg ble så lei meg. Jeg hadde mistet alle bildene fra når Ariel var baby, alle dåpsbildene og generelt alle bilder gjennom to år. Jeg følte meg rett og slett knust. Jeg var så redd for at harddisken min skulle være ødelagt, noe jeg virkelig fryktet at den var. Lenge hadde jeg tenkt å føre over bildene til en ekstern harddisk, slik at jeg kunne unngå at akkurat dette skjedde. Alt i alt er det nok min egen feil at akkurat dette skjedde med tanke på at man har små barn i hus, men likevel føltes det utrolig vondt!


Dere vil ikke tro det, men jeg fikk faktisk reddet harddisken min med alle bildene på. Aldri før har jeg grått så mye av glede. I flere timer holdt alt inni meg på å knekke sammen fordi jeg følte jeg rett og slett hadde mistet to av mine mest verdifulle år av livet mitt. En ting har jeg virkelig lært nå, å det er at jeg skal legge over de nye bildene mine på en ekstern harddisk med en gang de er tatt for å unngå at akkurat dette skjer igjen. Vel, jeg fikk en lærepenge selv om det heldigvis gikk bra.

Jeg er så takknemlig for at jeg fikk hjelp til å redde alle bildene mine, for jeg vet ikke hvordan tiden fremover hadde blitt om jeg hadde mistet alle bildene. Hoff, bare tanken gjør helt vondt å kjenne på. Tenk deg selv den følelsen av å ha mistet alle bildene både fra fødsel, dåp, ferier, jul osv. Nei, det hadde vært helt grusomt. Jeg hadde rett og slett ikke tilgitt meg selv for det.

18.05.2017

Sannheten om livet mitt



​Dette er nok det mest personlige innlegget jeg har delt noen gang. Men endelig ble jeg klar for å fortelle om mitt liv og min oppvekst.


​​​Jeg vokste opp på et sted hvor alle kjente alle. Jeg gikk på en skole hvor du enten var populær eller mobbeoffer. Jeg var det sistnevnte. Jeg vil ikke si at jeg ble mobbet på en fysisk måte, men jeg ble mobbet på den måten at jeg aldri ble sett. Jeg var den rare jenta som ingen ønsket å være med. Jeg var den jenta ingen ville komme på gruppe med i timene. Den jenta som alltid fikk slengt kommentarer etter seg og den jenta som ble utstøtt fra absolutt alt i skolesammenheng. Jeg hadde ingen fine år på skolen, noe som er ufattelig trist. Jeg skulle ønske at jeg likte å tenke tilbake på tiden på ungdomskolen, men det er noe av det verste jeg gjør. Ingen ville være med meg, å ingen ville prate med meg. Vet dere hvorfor? Jo, fordi jeg tok meg av en jente som virkelig ble mobbet. Jeg viste i grunn at dette ville skje hvis jeg ble venn med denne jenta, men jeg tok sjansen. ( noe jeg virkelig angrer på den dagen i dag etter at denne jenta sveket meg på det verste i voksen alder ). 

Denne tiden på ungdomskolen var helt grusom. Ja faktisk så grusom at jeg satt heller på doen på helsestasjonen hele dagen til skolen var over for å unngå å være på skolen. Andre dager gjemte jeg meg under dynen min hjemme til mamma og pappa hadde dratt på jobb. Jeg husker godt at det var flere ganger mamma holdt på å oppdage meg fordi hun alltid pleide å bruke speilet på rommet mitt før hun dro på jobb. Hoff, jeg husker hvor nervøs jeg var. Jeg visste hvor sinte foreldrene mine ville bli om de faktisk oppdaget meg, men jeg greide ikke å dra på skolen, noe de ikke forsto. Jeg var vel heller aldri så flink til å fortelle hvordan jeg virkelig hadde det heller, men jeg følte ikke at de forsto meg, noe en hver jente i denne alderen tenker. Man er jo ikke så flink til å prate med foreldrene sine i denne alderen, noe som er utrolig synd!

Midt oppi det hele ble jeg utsatt for noe jeg ikke engang ønsker min verste fiende å oppleve, noe som gjorde at jeg bare ble mer og mer ustabil og mistet kontrollen på meg selv. ( vil ikke gå inn på akkurat denne hendelsen ).

Jeg ble vel en veldig umulig jente på grunn av all denne motgangen på skolen. Jeg fikk meg venner som bodde i andre byer i nærområdet som var helt feile mennesker å henge med. De fleste var mye eldre enn meg, men det var disse menneskene som fikk meg glad og føle at jeg faktisk " var noe ". Jeg visste ikke denne tiden at de påvirket meg til å bli en umulig jente, men slik ser man ikke selv i denne alderen. Heldigvis har det aldri vært noe dop inn i bildet. Jeg har aldri rørt noe form for dop, noe jeg er utrolig glad for. 

På videregående ble det en stor forandring - jeg ble populær! 
I starten elsket jeg denne statusen, å fikk meg fort venner og " flammer " som man så fint kaller det. Med tiden ble jeg fort sett på som en " bitch ", noe som etter hvert gjorde at jeg ikke følte at dette ikke var noe gøy lenger. Jeg ville jo ikke bli sett på som en " bitch " fordi om jeg var populær. Jeg ble faktisk veldig lei meg, for jeg ønsker jo ikke at de skulle se på meg som det uten at de faktisk ble kjent med meg. 
Sakte men sikkert trekte jeg meg en god del tilbake å fant mine faste venner. Disse årene på videregående ble noen fantastiske år for min del i forhold til hvordan det var på ungdomskolen. Dette er noen år jeg faktisk kan smile til når jeg tenker tilbake på det. Herregud, det var en morsom tid med festing og morsomme kvelder sammen med venner. Festing var det som begynte å gjøre livet mitt verdt å leve. Jeg fikk mange nye venner å jeg ble ganske godt likt av alle.

Som 20 åring ble jeg gravid. Hele livet mitt ble snudd på hodet. Jeg var veldig mye frem og tilbake om hva som var riktig for meg, men det var ikke noe alternativ å ta abort. Tiden gikk å sønnen min kom til verden. Jeg fikk en helt ny mening med livet. Jeg fikk nye verdier i livet å jeg kunne endelig føle på den følelsen av at jeg faktisk hadde et liv. Helt siden sønnen min ble født har jeg elsket mammarollen, å jeg føler at sønnen min reddet livet mitt. Da han ble født fikk jeg en mening med livet, noe jeg aldri har hatt før. Jeg har alltid følt at jeg er den som aldri ville få noe ordentlig liv. Den som ville misslykkes i absolutt alt. Der tok jeg fullstendig feil - HELDIGVIS!
Sønnen min vokste opp å begynte i barnehage, å jeg startet på skole for å få meg en utdanning. Sakte men sikkert merket jeg at jeg ikke hadde kontroll over kroppen min. Jeg var mye utmattet, hadde mye vondt i ledd og muskler å jeg var konstant trett og sliten. Jeg tenkte i grunn ikke så mye over dette, men det ble bare verre og verre. Jeg fortsatte utdanningen min år etter år, å jeg trivdes bra på skolen. Jeg var veldig motivert, å jeg visste at jeg ville greie disse årene.

MEN SÅ SKJEDDE DET SOM SKULLE PLAGE MEG RESTEN AV LIVET
Året 2014 måtte jeg avslutte skolen på grunn av en ekstrem utmattelser og mye smerte i kroppen. Ingen leger fant ut av hva som var galt med meg, noe som gjorde meg nervøs til en hver tid. Jeg byttet lege hele tiden fordi det var ingen som tok meg på alvor denne tiden. Slik pågikk det lenge helt til slutten av året 2015. Da ble jeg påvist lavt stoffskifte, borrelia og kyssesyken. Dette var et mareritt å leve med!
For hver dag ble jeg bare dårlige og dårligere for jeg hadde ikke en lege som tok dette på alvor. Jeg fikk ikke behandling, noe som gjorde at kroppen min sluttet helt å fungere. Ingen forsto hvordan jeg hadde det, jeg følte meg helt alene. Samtidig hadde jeg en utrolig dårlig samvittighet ovenfor sønnen min Nickolay. Jeg følte jeg taklet mammarollen utrolig dårlig denne tiden, siden jeg måtte ligge hele dagen. 

Først nå har jeg blitt tatt på alvor. Nå har jeg fått en lege som virkelig ønsker å hjelpe meg til å få livet mitt og hverdagen tilbake. Formen er veldig opp å ned, men de dagene formen er elendig er livet et helvete å leve. Lavt stoffskifte er virkelig ikke en sykdom å kødde med. Denne sykdommen bør bli tatt på alvor, fort som fy!
De siste årene mine har vært et helvete uten like. Jeg har levd med konstant utmattelse og vonde muskler og ledd. Først nå føler jeg at jeg kan se lyst på livet, for nå får jeg endelig den hjelpen jeg trenger. Jeg takler mammarollen utrolig bra å jeg gleder meg til jeg får masse energi til overs. Etter en fortid med mye helvete, så vet jeg at jeg skal få et fint liv med masse gode minner.

Det er så mange ganger i livet mitt at jeg har hatt lyst til å gi opp. Både i ungdomskole tiden og i nåtiden. Men barna mine har gitt meg livsgleden og motivasjonen til å få et normalt liv igjen. De er det som betyr alt for meg i livet, å jeg ville ikke greid dette uten dem. Nå ser jeg frem til å endelig bli tatt på alvor, å gleder jeg til å komme til en spesialist.

​Jeg VET hvor tøft livet kan være. Men jeg vet også hvor fint det kan være. Jeg har lært meg at uansett hvor tøft man har det, så finnes det en ende på det vonde. 
Man må kjempe og holde ut - ALDRI GI SEG!
Jeg har bestemt meg for å vinne denne kampen, å jeg vet at jeg kommer til å vinne livet og hverdagen min tilbake. Selv om livet mitt kan være utrolig tøft, så elsker jeg livet mitt. For jeg har det som faktisk betyr noe - nemlig barna mine! 
De gir meg livet og livsgleden! <3

Så mitt råd til deg der ute som har det utrolig vanskelig i hverdagen..
Uansett hvor tøft du har det - ALDRI GI OPP! Det finnes hjelp for alle, uansett hvor lang tid det måtte ta. Jeg har kjempet i mange år både med mobbing og sykdom - men jeg greide det. Jeg fikk et liv jeg elsker, å som jeg aldri ville byttet bort med noe i hele verden!

​​Selv om jeg har opplevd svik fra venner, utroskap, mobbing, sykdom og masse andre hendelser jeg ikke ønsker å skrive om, så er jeg så utrolig takknemlig for at jeg står her som den jeg er den dagen i dag. Jeg er blitt en omsorgsfull og forståelsesfull person som bryr seg om alle andre, å ønsker å hjelpe mennesker i samme situasjon. Jeg vet at jeg er blitt formet til den jeg er etter all dritten jeg har opplevd, men jeg er blitt en sterk, åpen og god person som er stolt over seg selv. 

​WHAT DOESN`T KILL YOU MAKES YOU STRONGER!
- Dette har jeg tatovert, slik at jeg alltid blir minnet på i vanskelige situasjoner. 


 

17.05.2017

17 mai 2017

  • Skrevet 17.05.2017 klokka 22:07
  • Kategori: Blogg


Hei på dere kjære lesere!
Jeg håper dere har hatt en fantastisk dag. Vi fikk den perfekte dagen som vi ønsket oss, å det føles så utrolig godt! I dag kan jeg virkelig legge meg med et smil om munnen og føle at barna fikk den dagen de fortjener! Vi startet dagen med en kjempe god frokost før vi ordnet oss klar for å gå i barnetoget. Det var veldig spesielt å gå i toget denne gangen med tanke på at dette er første året for Ariel, men også siste året hvor Nickolay går i tog i barnehagen, for neste år går han jo i første klassen. Etter toget dro vi til søsteren min for å spise pølser og kaker. Vi hadde en kjempefin stund sammen med resten av familien min, noe som virkelig hører med på 17 mai. Vi avsluttet kvelden med lek her hjemme før vi gikk inn for å spise en bedre kveldsmat før barna skulle sove. Dessverre endte det opp med feber for Ariel IGJEN. Gjett om vi er lei av sykdom nå?! Jeg håper virkelig at hun blir kvitt feberen i løpet av natten. Alt i alt så har vi hatt en perfekt 17 mai, akkurat som jeg ønsket meg!

                        
                        
Nickolay fikk være hjelpegutt med fanen for barnehagen i dag, noe han var utrolig stolt over. Må si jeg var utrolig stolt over han jeg også da jeg så hvor stolt han var der han gikk. Alt som betyr noe for meg er at barna har hatt en fin dag, og det har de virkelig hatt begge to. Vi har fått mange fine minner fra denne dagen, og gleder oss allerede til neste års 17 mai.

Jeg tok noen bilder da barna lekte i kveld etter at vi kom hjem. De tenkte jeg å dele med dere litt senere. 

- Hvordan har deres feiring vært? : )

16.05.2017

17 mai forberedelser: Frokostbord

  • Skrevet 16.05.2017 klokka 20:47
  • Kategori: Blogg

God kveld kjære lesere!
Nå er jeg i full gang med forberedelsene til den store dagen i morgen. Alt er kjøpt inn til en deilig frokost, og vaskemaskinen vasker det siste vi trenger til i morgen. Det eneste som er igjen nå er å små rydde litt her og der for at alt skal se bra ut i morgen. Jeg skal også pakke stellebagen til Ariel, slik at jeg slipper å stresse med det i morgen tidlig. Jeg kjenner at jeg gleder meg bare mer og mer nå, for morgendagen kommer til å bli helt perfekt! Jeg skal iallefall gjøre alt jeg kan for at den skal bli det. Barna kommer uansett til å kose seg masse, og det kommer jeg også til å gjøre!

For første gang skal vi ha en ordentlig lang og god 17 mai frokost, noe jeg gleder meg veldig til. Jeg er sikker på at bare det gjør stemningen ekstra koselig. Vi skal også se "17 mai" på TV når vi våkner, for det er noe jeg alltid blir like glad og rørt over. Toget til barna går ikke før 12:15, så vi har god tid på morgenen til å kose oss sammen. Etter toget skal vi til storesøsteren min for å spise pølser og kaker, deretter går turen til skolegården for å være med på alle de aktivitetene de har der, noe vi heller aldri har gjort før. 

Det at begge barna skal være hos meg på 17 mai i år er noe som virkelig gleder mammahjertet mitt. Det gjør at jeg gleder meg bare enda mer til denne store dagen, for det er jo ikke det samme når bare en av barna mine er hjemme hos meg, men nå skal hele familien være samlet, og bare det gjør at alt blir helt perfekt. Alt skal legges frem av klær og ting vi skal ha med oss i morgen slik at vi slipper alt stresset. Jeg skal også ta selvbruning og farge håret mitt i kveld for å føle meg litt ekstra fin i morgen, så jeg har mer enn nok å gjøre før jeg legger meg enda.


Nå vil jeg ønske alle sammen en riktig fin kveld og en kjempefin 17 mai. HIPP HIPP HURRA!! 

Helene Nordvik

 

16.05.2017

Jo, barna mine er ekte søsken!

SAMSUNG CSC
Når man har to barn med forskjellige fedre kommer det ofte både snakk og spørsmål rundt dette om jeg ser på de som ekte søsken. Dette er et av de dummeste spørsmålene jeg får, og jeg svarer akkurat det samme hver eneste gang. I mitt hjem er det ingenting som heter hel eller halvsøsken, aldri har det vært noe spørsmål fra eldstemann heller. Barna mine er ekte søsken uansett om de har samme far eller ikke. Den søskenkjærligheten de har mellom seg kan ikke beskrives og den kjærligheten de har for hverandre varmer mammahjertet mitt hver eneste dag. Jeg synes det er så synd at folk skal henge seg opp i om barn er hel eller halvsøsken, for hvilken betydning har egentlig det? De er jo søsken uansett hvilken DNA de har, så for meg har det ingen betydning om de har forskjellige fedre. Begge barna bor fast hos meg, så vi ser hverandre hver eneste helg. Kun annenhver helg skilles de fra hverandre, men det har aldri vært noe problem for noen av oss. De er så viktig for meg at de har kontakt med fedrene sine på akkurat samme måte som de har kontakt med meg. 

Jeg kommer aldri til å påpeke ovenfor barna at de har forskjellige fedre, for det vet de tidsnok selv. Nickolay vet jo at han har en annen pappa enn Ariel, men det har aldri vært noe spørsmål rundt det. Nickolay og Ariel har en enorm kjærlighet for hverandre, å det er det som betyr noe. Som alle andre søsken så bærer de en stor kjærlighet for hverandre, samtidig som de krangler å blir lei av hverandre. Vi er som alle familier med mor, fedre og barn. Hvorfor skal man ha så mye spørsmål rundt mine, dine og våre barn? Kan man ikke bare tenke at " vi er en familie med så så mange barn ". Må man alltid påpeke at "han har en og jeg har en". Barna mine kommer til å vokse opp og se på hverandre som ekte søsken, det vil de alltid gjøre. Vi er en lykkelig familie som storkoser oss hver eneste dag. 

Jeg får også ofte spørsmål om hvordan det er å ha barn med to forskjellige fedre, noe jeg også tenkte å svare på nå som jeg er inne på dette temaet. Det å ha barn med to forskjellige fedre er noe jeg selv har valgt, og noe jeg står for den dagen i dag. Jeg er fornøyd med valget av fedrene på barna mine, for begge gjør en helt fantastisk jobb og jeg har ikke noe å sette fingeren på. Begge fedrene viser stor omtanke og kjærlighet for barna mine, og vi har et godt samarbeid, å det er det som betyr noe for meg. Så lenge barna har det bra, så er jeg lykkelig. Så nei, jeg angrer ikke på at jeg har barn med to forskjellige fedre. Eneste ulempen er vel det å måtte dele opp høytider og ferier, for det er nok like sårt hver gang, men utrolig nok så blir man også vant til at sånn er det bare.

SAMSUNG CSC
Nok en gang.. mine barn er like mye søsken uansett om de ikke har samme fedre, for det å være søsken handler ikke om å ha samme DNA, men det å være en familie!

- Hva mener du om dette innlegget?

Helene Nordvik 

 

15.05.2017

Skal jeg skamme meg?

Hei. Dette er nok egentlig et ganske følsomt innlegg for min del. Mange tanker og følelser strømmer gjennom hodet mitt hver eneste dag når jeg tenker på fremtiden min og hvordan livet mitt er blitt etter at jeg fikk LS (lavt stoffskifte). Lavt stoffskifte er også en usynlig sykdom for de fleste. For min del har de siste årene vært utrolig tøffe med tanke på at jeg ikke enda har fått riktig medisinering. Jeg venter fortsatt på å få hjelp via spesialist, men det kan dessverre ta lang tid. Livet mitt har forandret seg ekstremt mye etter at jeg fikk LS. Jeg må lære å ta mer hensyn til meg selv, ikke minst være flinkere til å lytte til kroppen min. Tar jeg ikke hensyn til meg selv, kan det gå hardt utover hvordan kroppen og formen min. Nå skal det sies at jeg er småbarnsmor, så jeg kan ikke bare legge meg til å hvile til en hver tid. Heldigvis så gjør barna meg sterkere for hver dag, å jeg greier sakte men sikkert å leve en normalt hverdag selv om det innebærer mye smerte. Jeg er likevel positiv til at jeg får hverdagen min tilbake når jeg har fått riktig medisinering. 

                                                           BURDE JEG SKAMME MEG?!
Dette er nok et spørsmål som går gjennom hodet mitt flere ganger om dagen. Spesielt når jeg tenker på at jeg aldri kommer til å fungere i arbeidslivet, iallefall ikke på veldig lang tid. Selv om det ikke er en god tanke, så vet jeg at det riktige for meg er å bli hjemmeværende, slik at jeg får nok energi til å bruke på hus, hjem og barna mine. Det viktigste for meg i livet er selvsagt at barna mine skal ha det bra, å da trenger de en mamma som har energi, å ikke en mamma som er helt ødelagt fordi hun har vært på jobb. Hva vil de rundt meg tenke? Vil folk se ned på meg og dømme meg? Ja, jeg spør meg selv om det til en hver tid, for ofte er det jo sånn, er det ikke? Har egentlig aldri skjønt helt hvorfor, for alle som er hjemmeværende har som regel sine grunner.

Jeg har begynt å innse at selv om mange kommer til å komme med en reaksjon, så kommer de nærmeste til å støtte meg uansett og forstå min situasjon. Det er så synd at disse " usynlige sykdommene " blir satt i et dårlig lys. Det er så mange som aldri verken blir hørt, trodd eller forstått. Mange sliter i årevis med å godta sin situasjon, å det hjelper lite med folk som skal rakke ned på hvilke valg de må ta på grunn av sin sykdom eller livssituasjon. Jeg skal bite tennene sammen og lukke ørene for hva andre måtte tro og mene. Jeg vet at det riktige for meg er å være hjemmeværende til kroppen min tillater noe annet. Det eneste som betyr noe for meg er at jeg og barna har det bra, og at jeg en dag blir riktig medisinert slik at jeg får hverdagen min tilbake.

Helene Nordvik

 

08.05.2017

En naken og annerledes blogg

  • Skrevet 08.05.2017 klokka 11:02
  • Kategori: Blogg



Hei og velkommen til min nye blogg her inne på blogg.no. Jeg begynte å blogge for første gang i 2015 da jeg ble så syk med lavt stoffskifte og måtte avslutte utdanningen min. Jeg brukte da bloggen min som er slags terapi hvor jeg skrev og delte mange tanker og følelser. Utrolig nok hjalp det meg i hverdagen, da jeg også via bloggen kom i kontakt med andre som slet med lavt stoffskifte. Jeg kommer til å fortsette å skrive om hvordan det er å slite med lavt stoffskifte, men samtidig kommer jeg til å dele tanker, meninger, hendelser og opplevelser fra livet mitt. Jeg kommer også til å dele litt av min hverdag som småbarnsmor med dere. Jeg er nemlig mamma til to nydelig barn som heter Nickolay(5) og Ariel(1). Flere av dere lurer sikkert på hvorfor jeg sier at bloggen min er en "naken" blogg? grunnen til at jeg sier det er fordi jeg kommer ikke til å fremstå livet som perfekt. Jeg kommer heller til å vise og skrive om hvordan det virkelige livet faktisk er, og at livet ikke alltid er rosenrødt.

Jeg håper dere vil like bloggen min. Gleder meg til å bli kjent med flere av dere!
Gjerne følg meg!

# helene nordvik


 

hits