hits
25.04.2018

Det leve med LS (lavt stoffskifte)

N er det tre r siden jeg ble pvist LS (lavt stoffskifte).
Etter at jeg ble syk med LS har jeg blitt mye flinkere til sette pris p de gode dagene hvor energien er p plass hvor den burde vre. Det er utrolig mange som tror at de som sliter med LS har drlige dager hver eneste dag, men dette stemmer overhodet ikke. Ja, det stemmer at jeg gikk i nesten et r hvor jeg hadde bare drlige dager fordi min TSH l p over 40 og jeg i tillegg var feilmedisinert, men mye har skjedd siden den gang. Heldigvis! 
Jeg har fortsatt dager hvor formen er s elendig at jeg er sengeliggende med smerter i muskler og ledd, hjertebank og svimmelhet. Jeg sliter fortsatt mye med synsforstyrrelser, men det har ogs heldigvis begynt roe seg. Heldigvis er det lengre mellom de drlige periodene, men det kjedelige er at de varer mye lengre enn det de har gjort tidligere nr jeg frst fr dem. De siste rene har jeg ogs blitt veldig mye flinkere til takle disse periodene, men jeg er fortsatt der at jeg nsker vre alene nr disse periodene sommer snikende p. Jeg blir utrolig drlig til vre sosial i disse periodene. Jeg har rett og slett ikke lyst til mte andre mennesker, men bare fokusere p meg selv og barna. N skal det ogs sies at jeg har ikke energi til verken husarbeid eller det sosiale i disse periodene, s snn fr det bare vre og de rundt meg fr bare godta dette. 

Det er fortsatt barna som er og har vrt min store motivasjon. For jeg har fremdeles ikke gitt opp hpet om at jeg fr en normal hverdag igjen hvor jeg kan ut i arbeidslivet. Samtidig har jeg lrt meg akseptere situasjonen min og skammer meg heldigvis ikke over den lenger. For hvorfor skal jeg skamme meg over noe jeg ikke kan noe for? Dessverre er det snn samfunnet er blitt. 

LS er jo en av de skalte usynlige sykdommene som ikke vises utenp, selv om det kjennes forferdelig vondt innvendig nr det str p som verst. Jeg opplevde ofte at jeg ble sett p som lat fordi jeg ikke greide komme meg ut eller vre sosial, men det handlet overhodet ikke om vre lat eller ikke ha lyst til vre sosial. Det handler om at kroppen blir utmattet og mister alt av energi av denne kroniske sykdommen. Jeg skjnner at det er vanskelig leve med noen med LS, men jeg skal skrive under p at det er vanskelig leve sammen med noen ogs om du har LS og fr lite forstelse. Det finnes s mange der ute som lever sammen med noen som har LS, men som ikke gidder lese om sykdommen engang. Hadde jeg levd sammen med noen som hadde en sykdom, hadde jeg naturligvis lest meg opp om den, slik at det var enklere for meg forst. S vr s snill dere som lever med noen som har LS, ta dere tid til lese om sykdommen slik at det blir enklere leve sammen.



Dessverre s har jeg det siste ret presset meg veldig i forhold til de drlige periodene, noe jeg overhodet ikke burde gjre, for det bryter ned kroppen bare enda mer. Jeg prver s godt jeg kan skjule de drlige periodene og vre aktiv selv om jeg ikke burde vre det. Jeg er blitt fryktelig drlig til lytte til kroppen, s det er nok derfor de drlige periodene varer mye lengre n ogs. Hoff, som jeg hater de drlige periodene. Hadde det vrt opp til meg, hadde jeg sovet meg igjennom de drlige periodene. Det jeg sliter aller mest med akkurat n er fortsatt hukommelsen. Jeg glemmer alt s sinnsykt fort. Jeg kan sprre om det samme om og om igjen, og jeg kan til og med glemme hva jeg har gjort samme dag eller dagen fr. Spesielt ekkelt er det nr folk kommenterer " spr du om det samme n igjen? ". Jeg vet det er irriterende, men dessverre kan jeg ikke noe for det, og jeg orker ikke forklare meg absolutt hele tiden. Jeg merker ogs at jeg snakker mindre og mindre om sykdommen, nettopp fordi jeg er dritt lei av snakke om den, og fordi jeg har lrt meg leve med den. Dette er jo noe jeg m leve med resten av livet, men jeg hper for guds skyld at hverdagen blir enklere med tiden og at jeg kommer meg ut i jobb en dag. Jeg stresser ikke med akkurat dette med jobb, for det tar jeg som det kommer. 

Stoffskiftet mitt har uansett blitt mye mer stabilt etter at jeg fikk riktig medisinering. Men det er fryktelig slitsomt at det svever mellom hyt og lavt stoffskifte hele tiden. Jeg ser likevel lyst p tiden fremover, for barna er de som alltid motiverer meg og gir meg glede i hverdagen. Det er de som fr meg opp om morgenen, og det er de som fr meg til finne p ulike aktiviteter selv om kroppen ikke har energi til det. Snnen min vet hvordan sykdommen min fungerer, s han er veldig flink til forst, s han liker godt gjre rolige aktiviteter sammen med meg nr jeg har de drlige periodene. Han er ogs veldig flink til hjelpe til her hjemme, noe jeg setter utrolig stor pris p.



Jeg er utrolig glad for at jeg er kommet meg gjennom disse tre rene med helvete, til ha en hverdag som faktisk fungerer. Det er et tydelig tegn p at ting gr i riktig retning. N skal jeg bare fokusere p lytte til kroppen min slik at prosessen mot en normal hverdag gr enda raskere. Jeg skal ikke forhaste meg, men motivasjonen blir strre nr jeg merker at energien kommer mer og mer tilbake selv om jeg har flere drlige perioder som ofte dreper hpet. Jeg kommer aldri til gi opp hper uansett, for jeg skal tilbake til det livet jeg hadde fr. 

Snn, da fikk dere en liten oppdatering ang LS siden det er flere av leserne mine som har den samme sykdommen og nsker at jeg begynner skriver om den igjen. Det kommer ikke til bli s mange innlegg som fr, men selvflgelig kan jeg oppdatere dere av og til.

Dere kan flge siden min p facebook HER.