15.11.2017

DERFOR GRUER JEG MEG TIL JULEN

Nå har jeg hatt lavt stoffskifte i veldig mange år og enda er jeg ikke riktig medisinert. Stoffskiftet mitt går som en berg og dal bane som aldri finner veien rett frem på flat bakke. Nå er stoffskiftet blitt høyt, noe som betyr at jeg har gått på alt for høy dose levaxin. Jeg jobber hardt sammen med lege for å finne den riktige dosen levaxin som skal hjelpe meg med å få en bedre hverdag. 

Jeg har hatt mange tøffe dager de siste månedene, men jeg er bare blitt flinkere og flinkere til å takle dem. Jeg er også blitt flink til å skjule når jeg ikke har det bra. Jeg hater generelt å snakke med folk om sykdom, derfor liker jeg best å skrive om disse dagene her på bloggen som er mitt sted, hvor ingen andre bestemmer. Det er på min personlige blogg jeg greier å være ærlig om hvor tøft det kan være i de vanskelige periodene. 
Hjertebank. Trykk i brystet. Trøtt. Utmattet. Vondt i muskler og ledd. Synsforstyrrelser. Dårlig hukommelse.
Dette er noen av symptomene jeg bærer med meg daglig på grunn av denne sykdommen. Heldigvis har jeg lært meg å leve med denne sykdommen, noe som gjør hverdagen min enklere. Jeg har enda ikke gitt opp håpet om at jeg en gang kommer tilbake i jobb og kan leve en normal hverdag. Nå har jeg endret kostholdet mitt og vil tro det vil hjelpe mye på helsen. Jeg har greid å snu tankegangen min. Jeg er ikke like negativ lenger, for jeg greier endelig å tenke positivt. 



Nå er det snart julen som står for tur, noe jeg naturligvis gleder meg til, for jeg har elsket julen siden jeg var en liten jente. Selv om jeg gleder meg, så er det en stor del av meg som gruer seg også, nettopp på grunn av alt stresset som fører med. Etter at jeg ble syk har jeg taklet stress veldig dårlig. Jeg blir veldig fort utmattet, og av stress blir symptomene bare enda verre. Det skjer noe stort sett hver eneste dag i julen, og det er så mye som skal ordnes klart i julen. Det skal kjøpes inn gaver, pakke inn gaver, handle, lage masse kaker, pynte, vaske og møte mange mennesker. Jeg kjenner at bare tanken stresser meg, og jeg tror ikke jeg er den eneste med denne sykdommen som kjenner på at de gruer seg til jul og alt stresset. Av og til så føler jeg at jeg mister kontrollen om det blir for mye stress. Dessverre har jeg blitt påført angst etter jeg fikk denne sykdommen. Jeg sliter med å være i store mengder folk. Jeg blir også veldig sliten av å være rundt masse mennesker. Julen er nok den tiden av året hvor jeg er mest sliten, så jeg håper at noen med samme sykdom med meg kan komme med noen tips og råd på hvordan jeg kan takle den stressende tiden i julen. 

Som jeg skrev tidligere i dette innlegget er jeg også blitt veldig flink til å skjule når jeg har en dårlig periode, og jeg trekker meg fort unna for å unngå spørsmål. Jeg svarer stort sett at jeg har det bra når spørsmålene kommer, nettopp fordi jeg ikke ønsker all sympati til en hver tid. Det eneste jeg krever av de menneskene jeg har rundt meg er at de forstår min situasjon og respekterer hvordan jeg har det til tider. 


Jeg blir ikke friskere fordi om jeg snakker med folk om hvordan jeg har det, men jeg føler at jeg letter noen kilo fra skuldrene mine. De rundt meg kan naturligvis ikke vite hvordan jeg har det når jeg sier at jeg har det bra, men de vet at disse periodene er opp og ned, og at de kanskje begynner å merke på meg når jeg ikke har det bra.

Jeg kan ikke forvente at folk skal forstå hvordan det er å leve med høyt/lavt stoffskifte, for det er kun de med denne sykdommen som forstår hvordan det faktisk er. Jeg har lagt merke til at dette er blitt bare mer og mer et tema i media, så da er det vel lov til å håpe at det er noe som skjer. At leger og mennesker i samfunnet begynner å få opp øynene for denne sykdommen? Det er vel noe vi alle med denne sykdommen har gått å ventet på. Nettopp det å bli hørt og forstått. Jeg lever i en tro om at denne sykdommen blir tatt mer på alvor i fremtiden.

- Har du denne sykdommen, eller kjenner du noen som har lavt/høyt stoffskifte?
- Hvilke tips har du til meg?

GJERNE FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER!
# Helene Nordvik

13.11.2017

NAV ANSATT BLE MIN PSYKOLOG

Du er kanskje en av de som bare har hørt de negative historiene om NAV ansatte? En av de som bare har hørt om alle feil de har gjort og hvor tregt systemet deres er. Kanskje er du faktisk en av de som hater NAV?
Vel, da anbefaler jeg deg sterkt å lese dette innlegget som faktisk er en veldig fin og positiv hendelse og opplevelse fra NAV.


Jeg husker så godt denne dagen hvor jeg skulle på et møte med NAV etter at jeg hadde blitt veldig syk (lavt stoffskifte). Jeg husker hvor mye jeg gruet meg. Ville de forstå hvor utslitt kroppen min var? Ville de forstå hvordan jeg hadde det og hvor vanskelig jeg syntes situasjonen min var? Ingen hadde forstått meg tidligere. Ikke en gang legen min kunne forstå hvordan jeg virkelig hadde det. Det eneste jeg ville var å gråte fordi jeg var så sliten og kroppen min taklet ikke mer. Ingenting skulle til før at kroppen min ble helt ødelagt. Legene hadde ikke greid å stabilisere stoffskiftet mitt, så alt var veldig tung. Jeg hadde rett og slett ingen tro på at NAV kom til å forstå meg. Angsten tok over da jeg satte meg utenfor NAV kontoret. Jeg kjente redselen. Redselen for å nok en gang ikke bli forstått. 

Ut av NAV kontoret kom en imøtekommende dame. Jeg følte meg trygg. Det var en rar følelse. Hun ønsket å høre meg forklare min situasjon og lage en aktivitetsplan sammen. Jeg var veldig nervøs for fremtiden min da jeg ikke var i stand til å arbeide. Jeg var for syk. Inntekt var noe jeg var avhengig av å ha, men jeg var redd for at jeg ikke hadde krav på noe. Den hyggelige damen lyttet til meg og pratet med meg om situasjonen min. Det var så tydelig at hun forsto og brydde seg om meg. Det føltes så rart. Selv om hun sa jeg kom til å få hjelp med økonomien frem til at jeg kom i jobb greide jeg ikke å tro på henne, nettopp fordi jeg har hørt på alle disse skrekkhistoriene som andre folk skriver og legger ut om på nettet. Samtidig er det noe i meg som gjør at jeg har vanskeligheter med å stole på folk. Hun stilte fort spørsmålet: Hvorfor stoler du ikke på meg? Er det noe du har opplevd som gjør at du ikke stoler på folk? Jeg merker på deg at det ikke er bare sykdommen som gjør ting vanskelig for deg, men også noe annet. Fortiden din? Tårene presset på. Jeg hadde ikke forventet at en NAV ansatt skulle være så god å prate med. Ikke hadde jeg trodd at en NAV ansatt skulle være den som lyttet og forsto meg mer enn noen andre. Jeg åpnet meg for denne fantastiske kvinnen og fortalte at jeg aldri hadde forventet at en NAV ansatt skulle forstå når ikke engang min nærmeste familie ikke forstår. Vi fikk en god kjemi og begge ble ivrige på å lage en plan fremover. Jeg gikk fra NAV kontoret med et stort smil og tårer i øynene. Hvem skulle tro at en kvinne fra NAV skulle bli som en psykolog for meg?

Det stoppet ikke her..
Noen måneder senere fikk jeg en mail om at jeg skulle få en ny veileder på NAV. Jeg kjente at magen vrengte seg. Nå som jeg endelig hadde fått en fantastisk veileder. Jeg ble veldig lei meg, men jeg valgte likevel å gi den nye veilederen en ny sjanse. Nok en gang ble jeg innkalt på et nytt møte med den nye veilederen. Angsten slo meg igjen. Tenk om denne kvinnen var helt motsatt? 
Ut av NAV kontoret kom en vakker kvinne. Langt lyst hår og veldig pent sminket. Et nydelig smil lyste mot meg og jeg følte meg fort rolig. Jeg tenkte med meg selv " hvorfor er det så mange som snakker negativt om NAV, det er jo bare flotte ansatte her ". Vi satte oss ned på kontoret hennes og snakket om situasjonen min. Nok en gang var denne NAV kvinnen en lyttende og god kvinne å prate med. Nok en gang presset tårene på. Jeg fortalte kvinnen dette med alle de negative historiene og at jeg skammet meg over min situasjon som ikke var i stand til å arbeide. Hun fortalte meg det at det var mange som hadde sagt at de hater henne fordi hun har gjort jobben sin å fulgt lover og retter. Hun fortalte meg også at jeg ikke hadde noen grunn til å skamme meg, for det hadde jeg ingen grunn til. Hun sa også at hun selvsagt forsto min situasjon for vi alle er mennesker og selv de på NAV vet hvordan det er å leve og at det ikke alltid går slik som man ønsker og blir syk. 
Nok en gang møtte jeg en fantastisk ansatt! Disse to flotte menneskene ble som en psykolog for meg. De fikk meg til å åpne meg, noe ikke legen min eller noen av mine nærmeste har greid. 



Jeg er så takknemlig over den hjelpen og forståelsen jeg har fått av NAV ansatte i min kommune. Jeg har virkelig ingenting negativt å si om NAV, for de har vært til stor støtte for meg. Jeg håper at flere ønsker å dele sine positive historier med NAV, slik at vi faktisk slipper å lese bare om de negative opplevelsene. 
Jeg takker varmt til disse kvinnene som har gjort min hverdag enklere å leve. Tusen takk for at dere er medmennesker.

FØLG MEG GJERNE PÅ FACEBOOK HER!
# Helene Nordvik

31.10.2017

SAMFUNNET DØMMER MEG!

Jeg blir sint på meg selv når jeg skammer meg over å være hjemmeværende. For hvorfor skal jeg skamme meg? Jeg er syk og under behandling. Det er ikke noe jeg har valgt selv, men kroppen takler ikke arbeidslivet sånn som helsen min er nå. Tidligere kunne jeg ikke akseptere en fremtid uten å være i arbeid. Etter flere samtaler med både lege og andre profesjonelle mennesker rundt meg, har jeg akseptert at fremtiden min kanskje vil bli å være hjemmeværende. Selv om ting er veldig usikkert nå, har jeg ikke gitt opp håpet og drømmen om å få en bedre helse. Jeg har fokusert på det positive, og det er at barna mine har mammaen sin hos seg hver eneste dag og hver eneste time.

Selv om jeg ikke lenger skammer meg over at jeg er hjemmeværende, føler jeg likevel at samfunnet skammer seg over meg.
Noe av det verste jeg vet, er når andre spør hva jeg jobber med. Jeg vet ikke, men det er som om det kommer en angst over meg. Jeg føler et stort ubehag som jeg synes det er vanskelig å beskrive. Dere som er hjemmeværende selv vet nok hva jeg snakker om.

Det er ofte det kommer spørsmål som "hvorfor" og "hvor lenge". Jeg svarer selvsagt som regel på disse spørsmålene, men føler likevel at folk ikke forstår og ser ned på meg. Kanskje er det ikke sånn. Kanskje er det bare jeg som føler at jeg ikke blir akseptert av samfunnet.

Det skjer ofte at samfunnet dømmer uten å vite. Det hender jo også at jeg dømmer uten å vite. Det er jo bare sånn vi mennesker er desverre. Ja jeg sier desverre, nettopp fordi vi burde bruke mer av tiden vår til å forstå hverandre.

Jeg har siden 2015 hatt store problemer og vanskeligheter med lavt stoffskifte. I flere år gikk jeg uten medisiner, nettopp fordi jeg ikke fikk diagnosen før 5 år etter (altså i 2015). Jeg slet mye med utmattelse årene før også, men det var i 2015 det virkelig tok av med symptomer.

Dessverre har det vært lite snakk om lavt stoffskifte, og fåtallet vet hva denne sykdommen innebærer. Jeg tenkte å fortelle litt om mine symptomer, slik at dere kanskje forstår bedre hva kroppen min gjennomgår.

Tretthet og søvnproblemer
Dette er det jeg sliter aller mest med. Om kvelden kan jeg være kjempe trøtt, men kroppen får ikke roen til å sovne inn. Jeg kan ligge flere timer før jeg sovner. Morgenen er nok det verste. Det føles ut som om jeg ikke har sovet i det hele tatt og bruker veldig lang tid på å komme meg opp. Jeg er stort sett trøtt hele dagen.

Dårlig hukommelse
Jeg glemmer veldig fort. Jeg kan glemme avtaler og ting jeg har snakket med andre om samme dag. Jeg kan også glemme hva jeg gjorde dagen før.

Muskel og ledd smerter
MYE plager med akkurat dette. Det kommer og får hele tiden.

Hjertebank
Spesielt om kveldene kjenner jeg veldig hjertebank og dette er veldig ubehagelig!

Utmattelse
Det største kjennetegnet til lavt stoffskifte er utmattelse. Jeg blir sliten av å bare gå til bilen eller ta ut av oppvaskmaskinen. Hver minste ting jeg gjør krever mye energi.

Av og til har jeg ikke engang energi til å være sosial og jeg blir fort sliten i store forsamlinger.
Alt handler om å lytte til kroppen og kroppens signaler.
*   *   *   *   *

Jeg er vel kommet dit at jeg som regel sier at jeg har det bra selv om jeg har en dårlig periode. Jeg liker ikke å klage til andre, så jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Noen ganger er det også godt å snakke om sykdommen, men da med noen i samme situasjon som forstår hva jeg prater om.

Heldigvis har jeg mange gode perioder også. Disse periodene setter jeg stor pris på, og jeg lever lenge på de periodene. Barna mine har vært den store motivasjonen for meg hele veien, og uten de vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag.

Jeg takker også stoffskifte gruppen på Facebook som har vært der for meg hele veien. De har støttet meg, kommet med tips og råd. Ja, de betyr mye for meg!

Jeg håper at samfunnet vil vise mer forståelse for hverandre i fremtiden.

Med vennlig hilsen
Helene Nordvik, kvinnen som står bak bloggen som handler om det å være småbarnsmor og leve med lavt stoffskifte.

29.10.2017

LEGEN NEKTET MEG SLANKEOPERASJON

Dette er nok et av de mest personlige innlegget jeg har skrevet noensinne. Nettopp fordi det handler om kropp, overvekt, nærmere sagt en slankeoperasjon som jeg har gått å tenkt på over lenger tid. Jeg har vært mye frem og tilbake på om dette var noe jeg ønsket. Kun mine nærmeste har visst om at jeg ønsket dette, men de fleste skjønte nok at noe sånt kom til å skje med tanke på min vektøkning de siste 5 årene. 

Etter svangerskapet med min første sønn har jeg gått opp over 40 kilo. Jeg mistet mange kilo under selveste svangerskapet, men etter fødselen kom kiloene fort. Jeg grublet lenge over denne vektøkningen da jeg ikke hadde endret noe på kostholdet. Det var ikke før i 2015 at jeg fant ut at grunnlaget for vektøkningen var at jeg hadde et veldig lavt stoffskifte. Stoffskiftet mitt lå på 40 i tsh, noe som viser at stoffskiftet mitt var farlig lavt og jeg måtte begynne på en stor dose medisin. 

Jeg har hatt vanskeligheter med å godta vekten min i mange år. Den dårlige selvtilliten har heller ikke blitt noe særlig bedre med årene. Likevel har jeg lært meg å leve med den kroppen jeg har og innsett at jeg ikke kan gjøre stort med det med tanke på at denne sykdommen vil være med meg resten av livet. Jeg har troen på at den dagen stoffskiftet mitt blir stabilt, vil jeg nok også gå ned mye raskere i vekt. Jeg har ikke kunnet trene kondis det siste året på grunn av utmattelse, men etter en lang prat med lege har jeg fått godkjennelse til å begynne å trene i det små. 


Her om dagen var jeg hos legen for å nettopp diskutere dette med å gjennomføre en slankeoperasjon, noe jeg har ønsket meg over lenger tid. Jeg har undersøkt på nettet og funnet ut at jeg kan få dekt en slankeoperasjon da min BMI lå der den måtte ligge for å gjennomføre en slankeoperasjon. Jeg gledet meg til denne legetimen og var veldig forhåpningsfull til denne timen. Aldri trodde jeg at jeg skulle komme skuffende ut av denne timen. Det jeg hadde funnet ut på nettet hadde ikke stemt. Jeg var ikke der min BMI måtte ligge. For å få en slankeoperasjon måtte jeg veie 15 kilo mer enn det jeg gjør nå. Vel, skuffet? lettet? Nei, jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke. Det er jo selvfølgelig en skuffelse der, men samtidig en lettelse. Det er så vanskelig å forklare og beskrive denne følelsen når jeg ønsket det så mye som jeg gjorde. Folk skjønner ikke hvor vanskelig denne situasjonen er for meg. Jeg kommer selvfølgelig ikke til å prøve å legge på meg med vilje, for det er jo bare helt latterlig. Jeg skal heller prøve å motivere meg selv til å gå ned flere kilo, selv om legen fortalte meg at om jeg skal gå ned i kilo, tar det dobbelt så lang tid som en person som ikke har lavt stoffskifte. Vel, det er jo lite motiverende i seg selv, men jeg skal ikke miste håpet. En dag skal jeg nå målet mitt, uansett hvor mye krefter det vil koste meg. Jeg har likevel som sagt lært meg å akseptere den kroppen jeg har, så selvtilliten min er ikke så dårlig som den en gang var, men jeg ønsker likevel å gå ned i vekt. 

Jeg prøver nå å godta at legen "nektet" meg en slankeoperasjon, selv om det er vanskelig.
Jeg kommer aldri til å gi opp!


FØLG MEG GJERNE PÅ FACEBOOK HER!
GJERNE BLI MED I KVINNEGRUPPEN MIN PÅ FACEBOOK HER!

- Helene Nordvik

17.09.2017

Derfor har det vært stille fra meg...

Hei, dere.
Det er en god stund siden jeg har vært aktiv på bloggen, og det er flere grunner for akkurat dette. Jeg tenkte at jeg kunne forklare litt nå siden jeg har fått veldig mye spørsmål via meldinger på facebook siden min.
Den siste tiden har vært utrolig tøff for meg. Etter at jeg fikk vite at kroppen min ikke har tatt til seg stoffskiftemedisinen sånn som jeg og legen min trodde, har jeg vært veldig dårlig. Jeg har også kjent en god del på både depresjon og angst den siste tiden, samtidig som jeg har følt meg veldig mye alene. Dessverre så er det sånn at jeg føler meg veldig alene når jeg har tøffe nedturer i forhold til stoffskifte. Grunnen til dette er nok fordi fåtallet av de rundt meg skjønner hvordan jeg har det i disse periodene. Derfor er de heller ikke så flink til å vise meg omtanke og motivasjon heller. Selv om jeg prøver å skjule disse periodene så godt jeg kan, er det ikke like enkelt å holde masken hele tiden. Heldigvis har jeg noen gode nære venninner som har vist meg mye omtanke og motivasjon den siste tiden. Det har føltes så godt å kjenne på at jeg har noen som virkelig bryr seg om meg.

Jeg har også hatt store problemer og smerter i føttene den siste måneden da jeg sliter beinet på innsiden av fotbladene mine da føttene mine går innover. Så den siste tiden har vært tøff med mye smerter. Det verste er vel at fåtallet faktisk forstår hvordan jeg har hatt det, for enkelte forventer noe av meg til en hver tid og skjønner ikke hvor mye jeg faktisk sliter. Jeg prøver å si at det er en grunn til at jeg er sykmeldt i ett år, men jeg tror det er flere som tror jeg er hjemmeværende bare på grunn av latskap, noe som sårer og irriterer meg noe grenseløst. Heldigvis så har jeg barna mine som gir meg motivasjon og glede hver eneste dag. Hadde det ikke vært for dem, har jeg nok vært liggende stort sett hele tiden.


Jeg har ikke hatt noe glede eller motivasjon til å blogge den siste tiden om verken stoffskiftet eller hverdagen. Det eneste jeg har prioritert er å gjøre ulike aktiviteter med barna og andre ting som har gitt meg glede. Jeg håper at jeg begynner å få en bedre periode igjen nå, så da kommer jeg nok sterkere tilbake med innlegg på bloggen også.

Jeg gir meg enda ikke på det å få andre til å forstå at usynlige sykdommer er også vanskelige sykdommer å leve med. Jeg kommer til å kjempe lenge for å få lavt stoffskifte frem i media og lyset, slik at andre skal forstå at dette er en alvorlig sykdom som skal bli tatt på alvor. Bare flere og flere blir påvist denne sykdommen, noe som betyr at flere og flere trenger forståelse for sin livssituasjon. Dessverre er en lang vei å gå enda, men jeg kommer aldri til å gi meg. Jeg prøver så godt jeg kan å skrive innlegg om denne sykdommer, men når dagene er som verst greier jeg ikke å skrive noen innlegg, for da står ikke det i tankene mine. Nå er vi så mange som sliter daglig med denne sykdommen, og heldigvis gir vi stor støtte til hverandre, og en dag skal vi nok få vise verden hvordan det er å leve med denne sykdommen og kanskje bli tatt på alvor vi også. For nei, vi er ikke late og tiltaksløse - vi er syke , og ønsker å bli frisk og få en normal hverdag igjen. 

- Har  du en usynlig sykdom som har vanskeligheter med å bli forstått?

Gjerne lik og del dette innlegget.

01.09.2017

Hjelp meg å vinne " Mammablogger-awards 2017 "



Jeg er veldig stolt over å være en annerledes blogger. Når jeg sier "annerledes", så mener jeg naturligvis at jeg ikke er noen typisk rosablogger. Jeg begynte å blogge da jeg ble syk med lavt stoffskifte. Jeg blogget om hvordan livet mitt som mamma med lavt stoffskifte er. Jeg er veldig stolt over at jeg er blitt plukket ut til å være en av deltakerne som kan vinne tittelen som " Mammablogger-awards 2017 ". Det at en blogger som meg kan vinne, synes jeg er helt fantastisk. Det gir meg masse motivasjon til å blogge videre og fortsette å dele hvordan det er å slite daglig med lavt stoffskifte.

Det har vært så fint for meg å dele innlegg om hvordan min hverdag med denne sykdommen er. Jeg har fått veldig mange positive tilbakemeldinger, å jeg har fått så mange muligheter til å snakke om akkurat denne sykdommen. Det siste året har jeg også følt at denne sykdommen har kommet mer frem i media, noe jeg synes er fantastisk bra!
Jeg håper dere kan gi meg en stemme til å vinne " Mammablogger-awards 2017 " :)
Det føles så fint at en blogg om lavt stoffskifte kan vinne en slik tittel!




DU KAN TRYKKE HER FOR Å STEMME!

22.08.2017

WOW, jeg er så takknemlig!

WOW! Hvor skal jeg begynne?!
Først og fremst vil jeg si tusen takk for at så mange tok seg tid til å se videoen min som jeg la ut i går om lavt stoffskifte. Jeg hadde aldri noensinne trodd at så mange ville se den, så jeg sitter bare her å måper og skjønner ingen verdens ting. Jeg er så takknemlig for hver og en av dere som har tatt dere tid til å se videoen og lese bloggen min. 


Det føltes veldig riktig for meg å poste den videoen som jeg postet i går. Jeg har lenge tenkt på å lage den, men jeg har har bare utsatt og utsatt for hver dag. Det føles veldig godt når jeg ser at bloggen min faktisk blir sett og tatt på alvor selv om jeg ikke er noen rosablogger, for jeg kommer heller aldri til å bli noen rosablogger. Det er så viktig for meg å få frem hvordan det er å leve med lavt stoffskifte, å det er så viktig å få frem at det er så feil å se på oss som late, for det er vi absolutt ikke. Jeg håper at etter at dere så denne videoen, så er det enklere for dere å forstå hvordan det er å leve med denne sykdommen og alle fordommene man møter ved å ha denne sykdommen. Jeg håper at dere ønsker å følge med bloggen min fremover, selv om det kan være veldig variert med innhold i innleggene. Nok en gang, tusen takk for at dere tok dere tid til å lese.

- Helene Nordvik

21.08.2017

VIDEO - Snakker ut om lavt stoffskifte

Hei, dere. Nå har jeg laget en video om LAVT STOFFSKIFTE.
Tusen takk til dere som tar dere tid til å se den!
04.08.2017

Skulle ønske at jeg kunne hjelpe alle med lavt stoffskifte

LAVT STOFFSKIFTE
Flere ganger i løpet av en dag sitter jeg å tenker på at jeg skulle ønske at jeg kunne hjulpet meg selv og alle de andre med lavt stoffskifte til å få en bedre hverdag. Dessverre kan jeg ikke hjelpe noen, ikke en gang meg selv. Vi trenger hjelp fra de som virkelig kan. Vi trenger all hjelp for å få en bedre hverdag og ikke minst en bedre helse. Vi er så mange som sitter hver eneste dag å drømmer om å få en bedre hverdag, en bedre helse og et bedre liv hvor man har mye energi til overs. Jeg har enda ikke gitt opp håpet om at denne dagen kommer en dag, for jeg vet at jeg er på riktig vei - MOT EN BEDRE HVERDAG!

Vi er så mange som lever i fortvilelse hver eneste dag av å ikke bli tatt på alvor. Fortvilet over å være utmattet og trøtt til en hver tid. Fortvilet over å ikke kunne være i arbeidslivet eller å ha den energien man ønsker å ha. Det eneste vi ønsker er å bli hørt og tatt på alvor. Vi ønsker å få den hjelpen og medisinen vi trenger for å føle oss i bedre form. Kanskje, kanskje en dag finnes det en vidunderkur mot denne sykdommen. Ja, for det er jo lov å håpe? Jeg er så lei til tider at jeg nesten mister håpet om en bedre hverdag. Likevel kommer jeg aldri til å gi opp, for jeg skal vinne dette!

En dag skal jeg reise landet rundt å fortelle om hvordan min historie er. Hvordan min historie med lavt stoffskifte begynte og hvordan det er å leve med det. Jeg vil reise rundt å fortelle andre at de er ikke alene, for vi er mange. Jeg vil samle mange med lavt stoffskifte hvor vi kan prate åpent med hverandre om hvordan hverdagen faktisk er, for det vet jeg ville gjort godt for mange. Kanskje en gang gjør jeg det? Kanskje en gang blir jeg et ansikt som samler andre i samme situasjon? Jeg brenner virkelig for denne sykdommen. Jeg brenner for å få oss friske, og jeg brenner for at vi skal holde oss samlet og støtte hverandre. For det føles så godt når man står sammen!


Jeg kan faktisk hjelpe noen.
Dessverre kan ikke jeg gjøre noe for at andre med lavt stoffskifte skal bli frisk å føle seg bedre, men jeg føler at jeg faktisk kan hjelpe noen med å dele min hverdag på bloggen min. Det å dele min hverdag og mine tanker om det å ha lavt stoffskifte kan faktisk hjelpe andre med lavt stoffskifte til å ikke føle seg alene og ensomme. De kan også se at de ikke er alene, for det er det veldig mange av oss med lavt stoffskifte som føler. På den måte kan jeg føre oss sammen slik at vi kan støtte hverandre gjennom de vanskelige periodene. Jeg selv føler en stor støtte i det at andre med lavt stoffskifte leser bloggen min. Jeg håper en dag at jeg kommer så langt med bloggen at jeg faktisk kan gjøre noe med at leger og forskere tar denne sykdommen mer på alvor. Om jeg en dag tjener penger på bloggen, skal jeg hjelpe de som ikke har råd til medisin med å gi de penger til det. Dere tror meg kanskje ikke? særlig tenker dere kanskje.. men da tar dere helt feil. For jeg startet faktisk denne bloggen for å få ut mine tanker og følelser om å leve med lavt stoffskifte, å jeg ønsket å hjelpe andre som var i samme situasjon som meg med å dele min hverdag. Så hvis jeg en dag når målet mitt, så sier det seg selv at jeg skal bruke penger på de som faktisk er i den samme situasjonen som meg. Jeg føler ikke at jeg blogger bare for meg, men for alle oss som sliter daglig med lavt stoffskifte. Så budskapet jeg skriver om lavt stoffskifte skriver jeg ikke bare for meg selv, men for oss alle med den samme sykdommen som trenger den samme hjelpen. Jeg har kommet i god kontakt med flere som sliter med lavt stoffskifte, å jeg har faktisk fått flere gode venner, og dette bare på grunn av bloggen. Er det ikke rart? jo det er kanskje det, men det føles helt fantastisk!

FØLG MEG GJERNE FACEBOOK SIDEN MIN HER!

Gjerne stem på meg her som årets blogg awards mammablogger også HER.
 

- HeleneNordvik

02.08.2017

Hvorfor skal vi betale for å holde oss frisk?

Nå har jeg hatt lavt stoffskifte siden jeg ble påvist det i 2015 (selv om legene mener jeg har hatt det siden 2011). Jeg bruker levaxin som medisin, da jeg ikke har har fått tilbud om å prøve en annen medisin. Når det er sagt så skal det også sies at jeg ikke har verken råd eller mulighet til å bruke annen medisin da det koster flere tusen kroner. Tenk det, flere tusen kroner bare for maks 3 måneder. Er det virkelig slik det skal være, at man ikke kan holde seg frisk fordi man ikke har råd til medisin? Vi bor i Norge, et av verdens rikeste land. De sier at vi skal være så takknemlige for at vi bor her, men burde vi egentlig det? Jada, jeg vet vi har mange tiltak og mange muligheter her i Norge som vi ikke får i andre land. Likevel synes jeg det er ufattelig synd at man må betale flere tusen kroner for få måneder med medisin. 

Lavt stoffskifte har ikke hatt noe fokus i media de siste årene, men jeg føler faktisk at sykdommen begynner å komme frem bare mer og mer, så noe har jo blitt gjort. Jeg tror at i fremtiden vil også de dyre medisinene komme på blå resept, for jeg føler at denne sykdommen begynner å bli tatt mer på alvor både hos leger og i media nå, noe som er en trygghet. For det er jo trygt å vite at sykdommen blir tatt på alvor og at leger ønsker å lære mer om denne sykdommen. Dette gjør det også enklere for oss med lavt stoffskifte, for vi vil få den hjelpen vi trenger til slutt.


DET GJØR VONDT Å TENKE PÅ. Selvfølgelig gjør det vondt å tenke på at jeg ikke har råd til medisiner som kanskje gjør meg frisk. Medisiner som gir meg energien tilbake. Jeg har ikke råd til å bruke flere tusen kroner på medisin, selv om jeg skulle ønske at jeg hadde det. Vel, en eller annen gang vil jeg nok få muligheten til å kjøpe disse medisinene, men sånn som situasjonen min er i dag, er ikke dette en mulighet for meg. Jeg kjenner jeg både blir sint og forbannet over at man må betale flere tusen i måneden for å være frisk. Det sies at vi bor i verdens rikeste land, men når det kommer til medisiner må vi med lavt stoffskifte (og kanskje andre sykdommer) betale medisiner selv for å holde oss frisk. Jeg håper virkelig at dette vil bli tatt på alvor, for det er ikke holdbart at vi som bor i et så rikt land skal betale selv for å holde oss frisk fra en sykdom. 

Jeg håper og tror at fremtiden vil bli bedre og at vi får de medisinene vi trenger på blå resept. Noe holder på å skje ettersom at lavt stoffskifte ofte er både på nyheter og i media. Endelig begynner vi å bli tatt på alvor, og endelig føler jeg at folk begynner å forstå.

Tusen takk for at du leser bloggen min om hvordan det er å være småbarnsmor og leve med lavt stoffskifte. Du kan også følge siden min HER.

- Helene Nordvik

 

30.07.2017

En usikker fremtid i vente



Hei, dere.
Nok en gang er jeg i den situasjonen at jeg har en usikker fremtid i vente, noe som også fører til mye usikkerhet. Jeg har innsett at sykdommen min har gjort at jeg ikke greier å fungere i arbeidslivet, noe jeg synes er utrolig synd, for jeg hadde virkelig gledet meg til å komme meg i arbeid igjen etter mammapermisjonen. Endelig har jeg begynt å godta situasjonen, men det er en prosess jeg må igjennom med både lege og NAV for at jeg skal få en inntekt mens jeg er under behandling. Jeg vet enda ikke hvordan de neste månedene blir, så jeg skal innrømme at jeg ofte er deprimert fordi jeg er nervøs for fremtiden. 

Jeg skulle virkelig ønske at ting var annerledes og at jeg ikke ble så syk av denne sykdommen. Typisk at jeg skal ha de symptomene jeg har, når andre ikke merker at de har lavt stoffskifte i det hele tatt. Vel, det er noe jeg bare må lære meg å leve med. Tanken på hva andre skal tenke om at jeg ikke er i arbeid er like sårbart hver gang jeg tenker eller snakker om det, for jeg føler meg så liten og verdiløs, selv om jeg vet at det er sykdommen som gjør det. Trøsten er vel at det er flere som er i samme situasjon som meg, og som vet hvordan jeg har det. De siste ukene har vært veldig tøffe, da jeg har hatt en lang nedperiode med tretthet og utmattelse. Heldigvis så hadde vi en fin sommerferie, og formen min var bra så si hele ferien, så det er jeg veldig takknemlig for. 

Nå må jeg bare ta tiden til hjelp å håpe på at jeg får den hjelpen jeg trenger, å jeg har heldigvis gode veiledere på NAV og en hyggelig lege som gjør alt for å hjelpe meg. Min oppgave nå er å lytte til kroppen min, men som småbarnsmor er det ikke bare å ligge på latsiden. Heldigvis gir barna meg både styrke og motivasjon, å jeg er endelig positiv til fremtiden. En dag skal jeg også fungere som et normalt menneske som er ut i jobb og fungerer i hverdagen uten tretthet og utmattelse.

Takk for at dere tar dere tid til å lese innleggene mine om det å leve med lavt stoffskifte. Gjerne følg siden min på facebook HER.

- Helene Nordvik

13.07.2017

Kjære pårørende.

Kjære pårørende.
Kanskje har samboeren din, datteren/sønnen din, vennen din eller en annen i familien din lavt stoffskifte. Lavt stoffskifte, hva er vel egentlig det? Hva skjer med kroppen når når man har lavt stoffskifte? Personlig kan jeg ikke mye om det som er årsaken til lavt stoffskifte. Jeg er heller ikke flink til å lese prøvesvar i forhold til lavt stoffskifte, men er det en ting jeg kan, og en ting jeg er god på, så er det å fortelle hvordan det er å leve med lavt stoffskifte og hvilke symptomer man får og hva dette faktisk gjør med kroppen og hverdagen. Dette har jeg tenkt å fortelle, slik at du faktisk kan forstå oss med lavt stoffskifte bedre. Jeg håper at du forstår bedre etter innlegget at dette faktisk er en veldig slitsom og krevende sykdom. Jeg velger også å tro at du ikke tørr å si til noen med lavt stoffskifte igjen at de er late og hjelpeløse. 

Først tenkte jeg å starte med å fortelle litt om meg selv. Mitt navn er Helene Nordvik, 26 år og bor i Stjørdal som ligger i nord-trønderlag. I 2014 begynte jeg på det studiet jeg hadde sett frem til lenge. Jeg skulle nemlig utdanne meg som frisør og deretter ta kurs innen makeup. Jeg var så motivert på å gjennomføre. Jeg så sånn frem til å få meg en utdannelse og faktisk føle at jeg var noe som alle andre rundt meg. Det tok ikke lang tid før kroppen min begynte å oppføre seg rart. Jeg ble fort sliten og jeg hadde mye vondt i muskler og ledd. Jeg kjente en depresjon som sakte men sikkert kom inn i livet mitt. Jeg tenkte med meg selv at dette var noe som skulle gå over, noe det ikke gjorde. Det gikk utover skolearbeidet mitt og jeg fikk mye fravær. Skuffelsen over meg selv bar jeg på skuldrene mine hver eneste dag. Nå som jeg endelig var så motivert, så skulle dette ødelegge for meg. Dagene gikk, ukene gikk og månedene gikk, men jeg ble ikke bedre. Det ble bare verre og verre. Jeg begynte å innse at at noe var alvorlig galt med kroppen min. Jeg ble sliten bare av å gjøre lekser, husarbeid eller bare det å gå ut til bilen. Tårene trillet bare jeg mistet en gaffel i gulvet og jeg hadde ikke energi til å leke med sønnen min en gang. Sårt var det når verken familie, lærere eller mine aller nærmeste trodde på meg eller forsto meg. Det eneste jeg fikk høre var at jeg var lat og at jeg burde begynne å røre meg mer. Det aller verste var nok kiloene på kroppen som sakte men sikkert tok plass på kroppen min og gjorde ting bare enda tyngre. Jeg maktet snart ikke mer. Jeg var trøtt hele tiden. Jeg kunne sovet et helt døgn uten å være opplagt. Konstant gikk jeg med utmattelse. Fraværet på skolen ble bare større og større, å stadig vekk fikk jeg beskjed om at jeg kunne risikere å ikke bestå om jeg fortsatte slik. Jeg fikk høre at de trodde jeg skulket. Ærlig talt, jeg var 24 år. Voksen. Man skulker vel ikke i den alderen? Nei, du aner virkelig ikke hvor mye jeg gikk igjennom. Jeg innså til slutt at jeg ikke taklet mer, så jeg bestilte meg time til lege. Legen fant ingenting som skulle være galt på prøver, så han sa det måtte være ME, noe som er et utmattelse syndrome. Jeg ble så oppgitt da legen ikke fulgte meg opp eller ga meg noe råd om hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg så dårlig behandlet. Det endte med at jeg ga opp lege og heller prøvde å lære meg å leve med det. Formen ble bare verre og verre. Det eneste jeg ville var å sove for å unngå å være utmattet og kjenne på all smerte, men jeg kunne ikke det for jeg hadde en sønn å ta meg av. Etter et halvt års tid bestemte meg for å oppsøke en ny lege, for sønnen min trengte å ha en frisk og aktiv mamma. Heldigvis hadde jeg mange rundt meg som var flink til å hjelpe meg med han selv om de ikke helt forsto hvordan jeg hadde det. Jeg kom i kontakt med ny lege og tok noen blodprøver. Jeg ble oppringt på skolen en dag i lunsjen å fikk beskjed om å komme til kontoret. Jeg fikk da beskjed om at jeg hadde blitt påvist lavt stoffskifte, borrelia (flått sykdom) og kyssesyken. Jeg ble helt sjokkert. Jeg tenkte at jeg greier jo ikke å gjøre noe som helst uten å overdrive heller. Det som sjokkerte meg mest var at legen ikke tok meg på alvor. Ikke fikk jeg medisiner og ikke fikk jeg noe oppfølging. Nok en gang ga jeg opp. Til slutt gikk det så langt at jeg måtte avslutte studiene mine bare måneder før eksamen. Det gjorde så vondt og skuffelsen over meg selv bar jeg på lenge. Den dårlige samvittigheten ovenfor sønnen min var også noe jeg bar på hver eneste dag. Sønnen min fortjente ikke å ha en syk mamma.  Familie begynte sakte men sikkert å forstå meg, og de ba meg om å begynne å ta helsen min på alvor, og nok en gang byttet jeg lege. For første gang følte jeg at en lege tok meg på alvor. Hun var helt fantastisk, og endelig så følte jeg at noen endelig forsto meg. Det viste seg at jeg hadde en tsh på 40, noe som utgjør et utrolig lavt stoffskifte. Legen skjønte ikke hvordan jeg i det hele tatt kom meg opp av sengen, for dette var alvorlig. Hun tok tak i problemet med en gang og satte meg på medisiner på dagen. 

I dag får jeg den behandlingen jeg har kjempet og søkt etter i lenger tid. Formen er mye bedre og jeg føler meg endelig som en god mor igjen. Jeg kan leke med sønnen min og jeg kan gjøre ting bedre enn det jeg gjorde før, men jeg er hjemmeværende på grunn av alle symptomene jeg bærer med denne sykdommen. Jeg har brukt lang tid på å lære meg og godta å leve med denne sykdommen, men endelig har jeg lært det. Trikset var rett og slett å lytte til kroppen min for å ikke bli enda dårligere. Jeg er enda ikke riktig medisinert og jeg har en lang vei å gå. Motivasjonen min er at jeg vet at det går riktig vei. Barna mine er også en stor motivasjon, for de gir meg livsglede hver eneste dag. Jeg vil nok aldri få et normalt liv uten symptomer igjen, for de kjenner jeg på stort sett hver dag, men jeg har lært meg å leve med de.

Jeg kjenner på symptomer til en hver tid, og jeg tenkte jeg skulle fortelle dere litt om mine symptomer.
- Hjertebank
- Tretthet
- Utmattelse
- Svimmelhet og hodepine
- Synsforstyrrelser
- Muskel og ledd smerter
- Overbekymret
- Humørsvingninger 
- Depresjon 
- Dårlig hukommelse

Ja, listen er lang, men dette er altså noen av symptomene man får når man har lavt stoffskifte. Stort sett så har man en krevende hverdag som er vanskelig å gjennomføre, men selvfølgelig har man gode perioder også. Det er så vanskelig for andre å forstå, nettopp fordi man ikke skjønner hva dette innebærer. Selv har jeg vært mye lei meg fordi andre ikke forstår min situasjon og at det er en grunn til at jeg er hjemmeværende. Det har gjort vondt å høre at jeg er lat og at jeg burde røre meg mer, for det folk ikke forstår er at helsen min gjør at jeg ikke alltid greier det å gå turer eller å være i mye aktivitet. Heldigvis har barna mine forståelse for dette og de gjør gjerne litt roligere ting når jeg har dårligere perioder som å spille brettspill, male, tegne eller bake. 

Tiden med å ikke få forståelse har vært tøff. Spesielt når det gjelder de aller nærmeste, noe som har gjort at jeg ofte har blitt sint og trekt meg unna. Jeg skulle så gjerne greid å gjort mer. Jeg skulle så gjerne greid å være mer sosial, men det å være småbarnsmor i tillegg til å ha alle disse symptomene er tiden etter barnas leggetid veldig verdifull for meg. Tiden blir rett og slett til å lade batteriene i kroppen og lade opp til en ny dag. Jeg har vært mye skuffet over mine nærmeste over at de ikke har lest seg opp om stoffskifte etter at jeg ble påvist det og har vært så mye syk som jeg har vært. Alt hadde vært så mye enklere om de hadde gjort det, for da hadde jeg sluppet å forklare meg til en hver tid, og kanskje de da hadde hatt det enklere med å forstå? Vær så snill dere som er pårørende: LES DERE OPP OM LAVT STOFFSKIFTE, det blir så mye enklere å leve sammen da.

Selv bruker jeg ofte mye mer krefter enn det jeg egentlig har. Jeg gjør alt av husarbeid, lager middag og passer barna mine til en hver tid. ( noe jeg gjør med glede )
Men av og til hadde det vært deilig å bare slappe av uten å gjort husarbeid til en hver tid, for med alle disse symptomene gjør det utrolig vondt å være aktiv hele dagen med husarbeid og andre ting som kreves. Noen ganger har jeg nok med det å passe barna, noe jeg skulle ønske at folk forsto bedre. Jeg får ofte dårlig samvittighet hvis jeg velger å ta en dag uten husarbeid, selv om jeg vet at jeg ikke trenger å gjøre husarbeid til en hver tid. For det er en grunn til at jeg er hjemmeværende, og det er fordi jeg er syk, ikke fordi jeg er lat.


Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå.
Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå en person med lavt stoffskifte. Jeg skjønner også at det kan være vanskelig å leve med noen med lavt stoffskifte. Det kan være vanskelig å forholde seg til personen og man blir kanskje lei av humørsvingninger og det å ikke komme hjem til et ryddig hus eller middag på bordet. Nok en gang så er tipset mitt: LES DEG OPP OM LAVT STOFFSKIFTE OG SNAKK SAMMEN!

Jeg lover deg. . personer med lavt stoffskifte har det tøft til en hver tid og de trenger forståelse. De er ikke late, men kroppen er utmattet stort sett til en hver tid. De trenger riktig medisinering og de trenger å lytte til kroppen sin. Dette er ikke noe vi velger selv. Tror du virkelig det? Tror du ikke det er mange ganger jeg har dårlig samvittighet fordi jeg skulle ønske at jeg hadde mer energi til overs? Oh yes! Du aner ikke. Konstant har jeg også dårlig samvittighet ovenfor vennene mine, men heldigvis har jeg noen som forstår hvordan jeg har det, og noen som forstår at jeg ikke kan planlegge noe til en hver tid, nettopp fordi jeg ikke vet hvordan formen min er fra dag til dag. Den ene dagen kan jeg ha masse energi, men BÆNG! så er formen elendig neste dag. En ting er helt sikkert, og det er at vi med lavt stoffskifte setter STOR PRIS på de gode dagene, ja kanskje mer enn det du gjør. Vær så snill, lær deg å forstå og ta deg tid til å lese om lavt stoffskifte, så blir det så mye enklere å leve sammen. Ja, jeg vet som sagt at det kan være vanskelig å leve med noen med lavt stoffskifte, men jeg vet også at det er vanskelig for noen med lavt stoffskifte å leve med noen som ikke forstår eller det å ha venner og familie som ikke forstå. 

Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å være hjemmeværende lenge før jeg kommer meg ut i arbeid, og jeg vet det vil ta tid før stoffskiftet mitt blir stabilt. Likevel har jeg ikke mistet motivasjonen, for formen min er blitt mye bedre etter at jeg fikk medisin og jeg har mange fine dager, men samtidig har jeg også mange dårlige perioder. Jeg elsker uansett livet mitt og jeg elsker å være mamma. Jeg setter sånn pris på livet mitt og jeg har lært meg å leve med lavt stoffskifte. Det har også blitt enklere etter hvert som folk forstår, noe som gjør at jeg slipper å forklare til en hver tid. Selv om hverdagen kan være tøff, så er jeg lykkelig. NETTOPP FORDI JEG HAR LÆRT MEG Å LEVE MED LAVT STOFFSKIFTE!

Følg meg gjerne på facebook siden min HER.

Jeg har også blitt nominert til årets BLOGG AWARDS MAMMABLOGGER 2017! 
Du kan stemme på meg HER!


Tusen takk for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt, og jeg håper at du kanskje forstår bedre nå hvordan det er for en person å leve med lavt stoffskifte. Jeg håper også at det neste du gjør nå er å lese litt om lavt stoffskifte på nettet. Nok en gang, tusen takk.

Gjerne lik og del innlegget om du føler at flere burde lese dette innlegget. Det setter jeg utrolig stor pris på!

-
Helene Nordvik

07.07.2017

Ikke vær redd for å si at du er hjemmeværende fordi du er syk . .

Du er kanskje en av de som har det som meg. En av de som skammer seg over å fortelle at man er hjemmeværende fordi man er syk. Kanskje har du en helt annen grunn til at du er hjemmeværende også, men likevel synes du det er skammelig å fortelle at du er hjemmeværende. Jada, tro meg, jeg har kjent ekstra mye på denne følelsen den siste tiden. Min  sønn starter på skolen og minstejenta startet i barnehagen for en stund siden, å da møtte jeg selvsagt på foreldrene på ulike møter og sammenkomster hvor de naturligvis spurte meg om hva jeg jobbet med. Det vred seg i meg da jeg skulle svare, for ja, jeg hadde nesten lyst til å lyve. Heldigvis så gjorde jeg ikke det. Jeg fortalte at jeg var hjemmeværende, også grunnen til hvorfor. Det føltes så godt å være ærlig. Det føltes så godt å bare være meg, å fortelle hvem jeg er. For ja, det å fortelle sannheten føles både best og mest riktig uansett.

Det er så synd at man skal føle en skam over å være hjemmeværende, å jeg har ofte lurt på hvorfor det er sånn. Man føler jo seg så liten og dum om jeg skal si det rett ut. Selv om jeg vet at det ikke er min egen skyld at jeg er hjemme, men på grunn av en sykdom jeg har fått, så føler jeg uansett en skyldfølelse for at jeg er hjemmeværende. 



Nå har jeg vært hjemmeværende siden høsten 2015, å det er først nå jeg greier å være ærlig med mennesker rundt meg om hvorfor jeg er hjemmeværende, noe som føles utrolig godt!
Man skal ikke skamme seg over å være hjemmeværende, for det er en grunn til at man er i den situasjonen man er. Man er jo ikke det frivillig. Selv har jeg kjent mye på presset om å være i den beste jobben og være best mulig etablert. Dette har selvsagt med samfunnet å gjøre og hva samfunnet krever av deg. Mange føler at man blir sett rart på om man forteller at man er hjemmeværende. Det stemmer jo faktisk også, nettopp på grunn av alle fordommene som finnes der ute. Mennesker har så lett for å dømme før de faktisk får vite. Mennesker er rett og slett noen rovdyr som spiser opp hverandre. 

TIL DEG SOM ER HJEMMEVÆRENDE:
Ikke føl at du betyr mindre enn andre bare fordi du er hjemmeværende. Du vet godt hvorfor du er hjemmeværende, og uansett hva andre måtte tenke så skal du blåse i det. For de menneskene som velger å dømme deg fordi du er hjemmeværende uten at de vet hvorfor får bare dømme. De skulle bare vist hva som skjuler seg bak øynene dine. De skulle vist hva du har vært igjennom og hvor mye du kjemper. 
Jeg vet hvordan du har det. Jeg vet også hvilke følelser du bærer på. KUTT UT! Ikke tenk som du gjør. Det fortjener du ikke! 

Fortsett å vær sterk. Fortsett å vær den du er. Du skal være stolt over deg selv for akkurat den du er. Tenk på alle de fine sidene du har. Må man virkelig jobbe for å være godtatt av samfunnet? Nei, absolutt ikke. Ikke la vonde tanker gå innpå deg hver eneste dag. Lær deg å lev livet ditt akkurat som du vil. Ikke la andre mennesker tråkke på deg fordi du er i den situasjonen du er i, for de har ingen rett til å gjøre det. Ikke vær redd for å vær ærlig med mennesker rundt deg, for de vil faktisk forstå om du bare åpner deg. Dette har jeg lært med tiden, å det var først når jeg åpnet meg at jeg også fikk forståelse for min situasjon som syk og hjemmeværende.

TIL DEG SOM DØMMER OSS HJEMMEVÆRENDE:
Tror du virkelig dette er et valg vi har tatt selv? Er virkelig det første du tenker at hun/han er bare lat og giddesløs? Hjelpes meg, da synes jeg synd på deg, for da har du virkelig ikke nådd bunnen. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har fått høre dette, å da har jeg med en gang tenkt " de skulle bare vist hva jeg er igjennom ". Det sårer faktisk at folk tenker slike tanker også. Hvilken rett har du egentlig til å dømme de som er hjemmeværende. Har du egentlig noen gang spurt og lyttet til hvorfor de er hjemmeværende? 
Det finnes så mange der ute som sliter hver eneste dag, og som drømmer å få seg en jobb akkurat som deg. De drømmer om en hverdag med fulltidsjobb, men de greier ikke fordi de er syke eller har vanskeligheter som hindrer de i å fungere i arbeidslivet. Nok en gang, tror du virkelig dette er et valg man har tatt selv? Prøv heller å lær deg å forstå at det alltid ligger noe bak at man er hjemmeværende. 

Alle mennesker fortjener å bli behandlet med respekt om man er i jobb eller ikke. Alle mennesker er like mye verdt og alle mennesker har sine problemer, noen kanskje større enn andre. Alt handler om respekt, og hvis man bare greier å vise hverandre det, ja da kommer man virkelig langt i livet.

Gjerne del dette innlegget om du føler at folk burde lese dette innlegget, for vi er mange som er hjemmeværende og som blir sett ned på nettopp på grunn av akkurat det.

VIS RESPEKT FOR HVERANDRE!

# Helene Nordvik

06.07.2017

Voksenlivet var ikke så enkelt som jeg trodde. . .


Da jeg var yngre gledet jeg meg til å bli voksen. Jeg gledet meg til å få meg en fast jobb og god inntekt, ikke minst en utdanning jeg ble fornøyd med. Jeg skulle bli mamma og kjøpe meg et eget hus til meg og min fremtidige familie. Alt skulle bli så bra og jeg skulle ikke ha noen bekymringer. Det eneste jeg visste var at jeg selv fikk bestemme over livet mitt og hva jeg ønsket å gjøre med det. Vel, det viste seg å ikke være så enkelt som jeg trodde, for livet mitt ble absolutt ikke som jeg trodde for noen år siden.

Mitt liv i voksen alder skulle vise seg å bli en stor utfordring, å da mener jeg stor. Alt ble snudd på hodet etter at jeg ble påvist lavt stoffskifte, for da mistet jeg kontrollen over helsen og hverdagen min. Jeg føler meg så liten. Hvorfor? Jo, fordi jeg verken kan være aktiv når jeg vil eller være i arbeid fordi jeg er syk. Sykdommen bestemmer over kroppen min. Den bestemmer om jeg skal ha en god eller dårlig dag. Jeg kan ikke kontrollere kroppen min selv lenger, å det synes jeg er utrolig trist. Over lenger tid mistet jeg livsgleden min fordi jeg viste at jeg ville få store utfordringer. Det tok meg enorm lang tid for å godta å leve med denne sykdommen. Heldigvis er jeg kommet dit at jeg greier å takle denne sykdommen og jeg har fått livsglede igjen. Det jeg prøver å si er at livet blir ikke alltid som man tror som ung, så man må bare ta livet som det "faller seg", for man vet aldri hva livet byr på.


En ting har jeg virkelig greid, å det kan ingen - absolutt INGEN ta i fra meg, å det er at jeg har blitt mamma til verdens nydeligste barn. Bare det å være mamma gir meg livsglede hver eneste dag, og barna gir meg stor motivasjon i hverdagen. Jeg er så takknemlig for mammarollen, for er det noe jeg virkelig føler jeg mestrer selv om jeg er syk, så er det mammarollen. Barna gjør at jeg får rutiner og glede hver eneste dag, så det er kun av og til om kveldene at tankene kommer. Tankene om at jeg skammer meg over at jeg ikke greier å være i arbeid, selv om jeg vet at det ikke er min skyld, men det er ikke noe morsomt å fortelle andre at jeg er hjemmeværende. Heldigvis har jeg godtatt at jeg er hjemmeværende, noe som gjør at det blir enklere å fortelle det til mennesker jeg møter også. 

Etter at jeg ble syk har jeg også lært å sette mer pris på livet og det jeg har. Blant annet det at penger og eget hus er ikke det eneste som gjør man lykkelig. For selv om mine dager er opp og ned så er jeg lykkelig og fornøyd med livet mitt. Jeg er takknemlig for at vi bor i en så fin leilighet og jeg er takknemlig for at vi har alt vi trenger av mat og klær. For det som betyr noe for meg er at vi har alt vi trenger pluss noe ekstra til å kose oss med. Jeg har funnet gleden i livet mitt selv om jeg er syk, nettopp fordi jeg har lært meg å leve med denne sykdommen. Jeg vet også at jeg er en god mor selv om jeg har en sykdom for resten av livet. En sykdom som gjør meg trøtt og sliten, og som til tider kan gi meg smerter. Det å være lykkelig kan være så mye, ikke bare materielle ting, men også det man har rundt seg. Jeg setter pris på livet mitt, gjør du?



Selv om livet mitt ikke ble som jeg trodde da jeg var ung, er jeg likevel fornøyd med livet mitt sånn som det er i dag. Jeg har troen på at jeg en dag vil bli så frisk at jeg kan få meg en jobb, men jeg har også slått meg til ro med at jeg kanskje blir hjemmeværende resten av livet. Man kan aldri vite hva livet vil by på, verken som ung eller voksen. Jeg har lært at man må leve der og da, å heller ta livet som det kommer. Man vet aldri hva morgendagen bringer. Jeg synes selv at jeg har gjennomgått mye i ung alder, men dette har jeg virkelig vokst på og jeg begynner å bli bedre kjent med meg selv som person. Ja, jeg har kanskje forandret meg mye som person etter jeg ble syk, men dette er noe de rundt meg må akseptere. Jeg er likevel veldig fornøyd med den hverdagen jeg har, for hver eneste dag med barna gir meg livsglede og motivasjonen til å få et normalt liv igjen når det kommer til helsen min.

Dere synes kanskje at dette ble et veldig rotete innlegg, men jeg følte for å få ut tankene mine. 
Dere må gjerne like facebook siden min som dere finner HER.

Jeg er også blitt nominert til årets blogg awards mammablogger 2017. Gjerne gi meg din stemme HER!




Det er så viktig å kunne se lyst på livet selv om man er syk. Det tok meg lang tid å akseptere min sykdom, men nå har jeg lært meg å leve med den!

# Helene Nordvik

28.06.2017

Jeg kommer i neste utgivelse av THYRA

I går kveld fikk jeg en veldig hyggelig mail fra redaktøren Thyra, medlemsbladet til stoffskifteforbundet. De ville ha meg med i en av de nærmeste utgivelsene av bladet deres. De ønsket også å ha med et av innleggene som jeg har skrevet på bloggen. Selvfølgelig er dette noe jeg takker ja til. Ikke bare på grunn av meg selv, men også på grunn av alle de andre som sliter med stoffskifte hver eneste dag. For første gang føler jeg at jeg og bloggen min blir tatt på alvor. Jeg føler at budskapet mitt om hvordan det er å leve med lavt stoffskifte kommer frem i lyset. Endelig føler jeg at jeg blir sett og hørt, å jeg håper at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon til å bli sett og hørt også. 

Bloggen har vært en veldig stor hjelp og trøst for meg gjennom hele den vanskelige tiden mens jeg har vært syk. Jeg har brukt den som en slags terapi, men samtidig har jeg også ønsket å fortelle andre med samme sykdom at de ikke er alene. Jeg bruker bloggen som en mulighet til å vise andre hvordan det er å leve med denne sykdommen, og få de til å forstå at vi er ikke late og hjelpeløse som de fleste tror. 
Det at Thyra tok kontakt med meg betyr utrolig mye for meg, og dette gir meg enda større motivasjon til å skrive enda mer om lavt stoffskifte på bloggen min.


Jeg håper at jeg og alle de andre som sliter daglig med lavt stoffskifte blir tatt mer på alvor nå. Noe har jo faktisk skjedd, for det har vært veldig mye om lavt stoffskifte både i media og på nyheter den siste stunden. Jeg føler også at jeg er med på å få denne sykdommen frem i lyset slik at vi får den hjelpen vi fortjener til å bli "frisk" og riktig medisinert. Tusen takk til alle dere som har støttet meg og bloggen min. Gleder meg masse til å vise dere innlegget når det kommer ut i Thyra.

- Helene Nordvik

 

23.06.2017

BLOGG AWARDS 2017 - mammablogger

JEG GREIDE DET! Dette er bare helt sykt! For noen uker siden fikk jeg en veldig hyggelig mail i innboksen min fra en hyggelig kvinne. Denne kvinnen kunne fortelle meg at jeg har blitt nominert til årets blogg awards 2017 - mammablogger. 
Dette føltes med en gang kjempe rart for meg, for dette var virkelig ikke noe jeg var forberedt på i det hele tatt. Jeg spurte litt rundt hvorfor jeg ble nominert og svaret var som følger (noe som også står i nominasjonen):

"Småbarnsmor, lavt stoffskifte, meninger, tanker og opplevelser", står det øverst på Helene Nordviks blogg, og det stemmer bra med innholdet! Vi har nominert denne bloggen fordi den er inspirerende for andre med lavt stoffskifte og tilhørende vektproblemer, og selvfølgelig fordi den har masse flott innhold om barn, kosthold og familieliv.

Jeg trodde aldri at min blogg som handler om det å leve med lavt stoffskifte skulle fange så stor interesse hos andre bortsett fra de med samme sykdom. Målet mitt med bloggen har alltid vært å få andre til å forstå at det ikke er enkelt å leve med denne sykdommen. De fleste av oss som sliter med denne sykdommen har daglig fått høre hvor late vi er og at vi legger på oss. Det folk flest ikke skjønner er at vi verken er late eller legger på oss med vilje. Hvem ønsker vel å være lat? Hadde jeg fått bestemt selv hadde jeg skulle hatt en fulltidsjobb, trent på treningstudio og ha masse energi til overs. Dessverre tar denne sykdommen kontroll over kroppen, og ofte er kroppen helt utbrent. Dere kan finne flere innlegg om lavt stoffskifte på bloggen min under kategori " Lavt stoffskifte ".



Jeg er så takknemlig for at så mange har tatt seg tid til å lese bloggen min og at så mange har stemt på meg til å bli årets blogg awards 2017 mammablogger. Det betyr enormt mye for meg! Jeg kommer til å blogge mye mer fremover om hvordan det er å kombinere sykdommen og det å være tobarnsmor, for det er ikke alltid en dans på roser. Jeg vil takke for all støtte jeg har fått gjennom min vanskelige tider med stoffskifte, ikke minst stoffskifte gruppen på facebook som alltid har vært der for meg. Denne bloggen er ikke bare for meg selv, men den er for alle oss som daglig sliter med lavt stoffskifte.

Nok en gang, tusen takk!
Gjerne stem på meg som årets blogg awards mammablogger HER.

22.06.2017

Slik blir veien videre - LAVT STOFFSKIFTE

Hei, kjære dere.
Jeg fortalte i går at det er flere grunner til at jeg har vært borte fra bloggen en stund. Den ene grunnen var fordi Nickolay trenger mammaen sin ekstra mye om dagen, da han synes det er ganske vemodig at han slutter i barnehagen om en ukes tid. Barna er det viktigste for meg, så derfor slipper jeg alt jeg har i hendene og er der for de 100% når de trenger mammaen sin ekstra mye. Heldigvis begynner han å komme på bedre tanker i forhold til skolestart nå, samtidig som han gleder seg veldig til sommerferien som vi har i vente om bare en ukes tid.

Nå skal jeg fortelle dere om den andre grunnen til at jeg har vært borte en stund fra bloggen, og dette har med sykdommen min lavt stoffskifte å gjøre. Første gang jeg tok blodprøver hos legen for flere måneder siden lå min tsh på 40. Tsh er stoffskifte verdien, den skal ligge på maks 0,2 for min del, så det sier seg selv at jeg har vært veldig dårlig. Jeg har nå for første gang funnet en lege som tar meg på alvor og som virkelig ønsker å hjelpe meg til å få hverdagen min tilbake. Jeg må si jeg er veldig fornøyd med henne og hun er en god samtalepartner når jeg har dårlige perioder med stoffskifte. De siste gangene jeg har tatt prøver har det vist seg at tsh har gått ned til 33, og nå denne uken har det gått ned til 17. Jeg er utrolig fornøyd med at ting begynner å gå riktig vei, men dette kjennes naturligvis på kroppen. Jeg tar mye tabletter daglig både i forhold til stoffskifte og andre verdier for å få kroppen på riktig kjør igjen, men alle bivirkningene knekker kroppen min av og til. På siste møtet med legen bestemte vi oss sammen for at jeg skulle gå på samme dose tabletter for å få ned stoffskifte fortest mulig, slik at det ble enklere for meg å få hverdagen min fortere tilbake. Den eneste ulempen var at de neste månedene kom til å bli ganske tøff og kroppen ville være mye utslitt da jeg går på utrolig mye medisiner og store doser. Likevel velger jeg heller å ha noen tøffe måneder nå og kanskje være i fin form i juletider, enn å kanskje gå et år å ha det tøft. 


Det eneste som betyr noe for meg nå er at jeg får hjelp og at jeg blir frisk. For første gang begynner jeg virkelig å bli positiv og motivert for at jeg skal bli frisk. Grunnen til dette er fordi jeg ser at verdiene blir bedre og bedre for hver gang. Tidligere har jeg mistet motivasjonen fordi det aldri ble endringer, så nå er jeg sjeleglad for at det faktisk skjer noe. 

Som dere kanskje skjønner så har jeg ikke mye energi om dagen, så all min energi går til barna. Derfor har det ikke blitt mye blogging. Jeg har noen bedre perioder til tider også, så da kommer det nok til å bli mer blogging også. Nå er jeg bare positiv og glad for at jeg ser at ting begynner å gå riktig vei. Nå har jeg endelig troen på at jeg får hverdagen min tilbake!

- Helene Nordvik

04.06.2017

En tøff og vanskelig tid

Den siste uken har vært tøff på flere måter. Nå har jeg begynt å trappet ned på medisin for å finne ut hvilken dose medisin jeg må ha i forhold til stoffskiftet. Det kjennes veldig på kroppen at det er noe som skjer, for kroppen har vært veldig utmattet den siste uken og jeg har hatt veldig vondt i muskler og ledd. Synsforstyrrelsene har enda ikke gitt seg, så jeg blir utrolig fort svimmel. Alt jeg har hatt lyst til denne uken har vært å sove, for jeg har rett og slett ikke hatt krefter. Jeg greier likevel å være positiv, nettopp fordi jeg vet at legen min endelig har tatt med på alvor og nå ønsker å hjelpe meg slik at jeg kan få en normal hverdag igjen. Jeg er fullt klar over at dette vil ta tid, så jeg må rett og slett bare bite tennene sammen. For noen dager siden knakk jeg helt sammen, for jeg kjente at jeg er så lei av å gå å late som om alt er så bra hele tiden selv om jeg egentlig har det ganske vanskelig når det kommer til helsen min. Jeg prøver liksom alltid å skjule at jeg har det vondt, nettopp fordi jeg ikke ønsker å klage over denne sykdommen lenger. Jeg er så sliten av å måtte forklare om og om igjen. Heldigvis begynner de nærmeste å forstå at jeg kan ha det ganske tøft til tider, likevel så føler jeg meg ganske ensom når disse tøffe og vanskelige periodene kommer.


Det tøffeste med denne sykdommen er nok det at jeg ikke kan kontrollere kroppen min på egen hånd, men at stoffskiftet bestemmer til en hver tid om formen min skal være bra eller dårlig. Jeg gleder meg sånn til at denne prosessen med medisin er over og vi har funnet den riktige dosen jeg må ha, for det er ganske slitsomt å kjenne på at kroppen reagerer sånn på medisinen. Heldigvis er barna i barnehagen på dagtid slik at jeg får hvilt meg mye i denne prosessen, og det føles godt å tenke på at kroppen vil føles mye bedre om fjortendager, for da har kroppen rukket å reagere på medisinen. 

Når jeg har fått den riktige dosen medisin og begynner å komme på riktig vei, ønsker jeg faktisk å skrive en bok om hvordan det er å leve med lavt stoffskifte. Dette fordi jeg ønsker å vise andre hvordan det er å leve med denne sykdommen på det verste, men også for å ha noe å se tilbake til når jeg blir gammel. Tenker også at det kan være fint for barna mine å se hvor mye jeg ofret for at de skulle ha en fin hverdag selv om jeg er syk. For er det noe jeg er stolt over så er det at jeg greier å være en god mor for barna mine selv om jeg kan ha noen tøffe perioder med lavt stoffskifte. Utrolig nok, så gir det meg mer krefter av å være med barna mine. Det er de som gir meg motivasjon og livsglede, så jeg er evig takknemlig for barna mine.

- Helene Nordvik

25.05.2017

GRATULERER MED STOFFSKIFTE DAGEN!

Kjære alle dere vakre sterke mennesker med stoffskifte.

Dette har jeg skrevet til deg, og bare DEG som har stoffskifte.
Se på deg selv - se så sterk du er! Du kjemper hver eneste dag for å få helsen og livet ditt tilbake. En normal hverdag som du kanskje har savnet i flere år. Kanskje kjenner du en klump i halsen nå, kanskje vil du gråte også? Vet du hva? det skal du få lov til, for jeg gråter mye selv. Jeg synes faktisk synd på meg selv mange ganger også, å det har jeg faktisk lov til - DU også! I dag er det faktisk vår dag - og bare vår. Vi med stoffskifte skal feire hvor sterke vi er i dag. Denne dagen skal minne oss på hvor mye vi kjemper hver eneste dag og hvor mange tårer vi har grått fordi vi ikke har blitt forstått og respektert. 

Du er kanskje en av de som har kjempet deg gjennom flere år for å bli forstått. Kjempet deg gjennom det å bli trodd. Har jeg riktig? Mennesker rundt deg har kommentert både på vekt, at du er lat og hjelpeløs. Du har kjent på den følelsen at du ikke orker å forklare lenger fordi ingen forstår deg, ikke engang legen din forstår deg. Han sier at prøvene er fine, men likevel føler du deg dårlig. Du har følt deg urettferdig behandlet, og du har følt deg ensom og liten. År etter år har jeg kjempet for å bli trodd. Jeg har byttet lege oftere enn jeg bytter sokker, for ja - det er virkelig ikke langt i fra. 

Du har møtt dager hvor du har hatt så vondt og vært så sliten at du ikke har kommet deg opp av senga. Dager hvor du ser mørkt på alt og det eneste du vil gjøre er å gråte. Du legger på deg uansett hva du spiser, og du prøver å trene bort de ekstra kiloene selv om energien egentlig ikke strekker til. Du har følt deg så ensom og alene at tårene ikke har stoppet. Selv om du kanskje har kjæreste eller er gift med verdens flotteste menneske, så har du likevel følt deg alene nettopp fordi at ikke engang de nærmeste forstår hvordan du faktisk har det. 
Du mister venner fordi du ikke greier å være sosial, og du må slutte i arbeidet fordi kroppen ikke fungerer lenger.
Likevel står du der så sterk som du aldri har vært før. Du innser det kanskje ikke selv, men jeg vet, du vet og alle vi andre med stoffskifte VET at du er sterk. Tenk alt du er igjennom. Tenk alt du måtte tåle av tapt energi, kommentarer og motgang, men likevel står der sterk som du er. Du gir deg ikke - du kjemper hver dag.

Kanskje du er en av de som sliter med muskel og leddsmerter, hodepine, synsforstyrrelser, hjertebank, trykk i brystet, tretthet, utmattelse, svimmelhet, kvalme og dårlig hukommelse. Da er man sterk, når man til en hver tid greier å takle disse symptomene. Fy fader, du er helt rå - DU ER ET FORBILDE FOR MANGE! For du kjemper og står på, ikke minst - DU GIR DEG IKKE!



Vi har så mange nedturer, men det både du og jeg setter stor pris på er nok de gode periodene. Jeg tør å påstå at vi med stoffskifte er noen av de menneskene som virkelig setter pris på de gode dagene og periodene vi har. Jeg personlig smiler fra øre til øre hver gang jeg har gode perioder. Det er disse periodene som minner meg på hvor godt jeg faktisk kan få det en dag, bare jeg får riktig behandling og riktig medisinering. Jeg er ikke redd for å si at jeg er stolt over meg selv, men jeg er også stolt over alle andre med denne sykdommen, for jeg vet hvor sterke de er. Jeg vil si at du og de andre med stoffskifte er mine store forbilder. Jeg føler at vi er en for alle og alle for en. Vi støtter og hjelper hverandre til en hver tid, og vi lytter og kommer med råd. 

Du skal være stolt over deg selv, uansett hvor liten og hjelpeløs du føler deg. 
I dag skal du virkelig innse hvor sterk du faktisk er, uansett hvor mange tårer du feller. Du SKAL felle noen tårer, for det hjelper deg til å få minsket den store klumpen som sitter i deg. Du fortjener å gråte og synes synd på deg selv. Du har lov til det! 
Selv om du føler deg alene, svak og dårlig - så skal du også vite at vi er mennesker her som forstår deg, nettopp fordi vi er i samme situasjon. 

Jeg selv er lei av å måtte forklare hvorfor jeg er så sliten, hvorfor jeg legger på meg og hvorfor jeg ikke greier å være sosial. Dette er noe jeg har greid å akseptere med meg selv, og dette er faktisk blitt meg - DEG også. 

Nå skal vi sammen feire hvor sterke vi er, og vi skal tenke på hverandre. Aldri gi opp! 
GRATULERER MED STOFFSKIFTE DAGEN VAKRE STERKE MENNESKER! <3

- Helene Nordvik

23.05.2017

Vekten drepte meg..


Etter at jeg fikk lavt stoffskifte har jeg lagt på meg omtrent 40 kilo. 40 kilo som rett og slett har tatt livet av selvbildet og selvtilliten min.
Den selvtilliten jeg en gang hadde forsvant da kiloene bare raste på uansett hva og hvor mye jeg spiste. Jeg kunne nesten slutte å spise men likevel ha de ekstra kiloene. Jeg følte meg stygg, feit og ekkel. Jeg så på alle jenter som en trussel, og uansett hva jeg hadde på meg så følte jeg meg stygg. Jeg ville være fin selv om jeg hadde noen ekstra kilo, men den følelsen kom aldri. Det verste jeg viste var å pynte meg (noe jeg fortsatt kjenner på). For uansett hvor "fint" jeg pyntet meg, så følte jeg meg ikke annet en stygg. Å som jeg hater denne sykdommen og alt som fører med. Jeg vet at når jeg blir riktig medisinert så vil nok alt bli bedre og kanskje jeg vil nå normalvekten min igjen som jeg en gang hadde. Det er veldig slitsomt å gå med denne følelsen, spesielt når man stadig får kommentarer og linker om hva man kan gjøre for å gå ned i vekt. Hvor koselig er nå det, å få bekreftet at man burde gå ned noen kilo? Det er greit nok at jeg vet det selv, men det hjelper virkelig ikke på selvtilliten at andre skal minne meg på det til en hver tid heller.

Heldigvis har jeg begynt å komme dit at jeg gir litt mer faen og tar det i mitt eget tempo. Jeg gikk ned 7 kilo på under 14 dager, men måten det ble gjort på er nok ikke bra. Jeg spiste minimalt, men da jeg så det fungerte har det dessverre fortsatt sånn. Selv om dette ikke er helt bra, så har jeg likevel funnet min måte å greie det på, så jeg kommer nok til å fortsette på denne måten en god stund til enda siden matlysten ikke er der dessverre. Nok en gang, jeg hater virkelig denne sykdommen. Hvorfor måtte jeg få en sykdom som ødelegger selvtilliten min?! Åh, det gjør bare så vondt å kjenne på den følelsen hele tiden.
Som sagt, så har jeg begynt å akseptere denne sykdommen og valgt å ta alt i mitt tempo. Heldigvis er jeg ikke der lenger hvor jeg ser på andre jenter som en trussel bare fordi jeg er overvektig. Ærlig talt, for i den alderen jeg er i nå er det så mange andre verdier som teller. Jeg er jo heller ikke der hvor jeg vurderer menn og damer ut ifra hvordan kroppen deres er. Jeg har jo aldri hatt en fasit på hvordan kropper jeg liker, nettopp fordi det indre teller en god del og hvordan man har det sammen.

Uansett hvordan kropp man har og hvordan sykdom man har, så må man nok lære å akseptere den før man faktisk greier å akseptere seg selv. I så mange år har jeg gått rundt med dårlig selvtillit på grunn av kroppen min, så den følelsen av å faktisk akseptere seg selv og føle seg fin gjør utrolig godt. For jeg tenker nå at hvorfor skal ikke jeg være fin selv om jeg er overvektig? 
Helt sykt å tenke på at til og med i en alder av snart 30 år så kjenner man på kropps presset. Det skulle vel egentlig ikke vært mulig? Så jeg tror nok at det med kropps press er med i alle aldre.

22.05.2017

Det å leve med lavt stoffskifte og symptomene

Etter jeg byttet plattform til blogg.no har jeg fått flere spørsmål om hvilken  sykdom jeg har og hvordan syk man blir av å ha den sykdommen jeg har.

Jeg har en sykdom som heter lavt stoffskifte. Flere tusen mennesker sliter daglig med denne sykdommen og dette er en kronisk sykdom som blir med hele livet. Man blir aldri 《frisk》 fra denne sykdommen,  men enkelte vil føle seg frisk om de får riktig medisinering. Dessverre så er det sånn at vi med lavt stoffskifte ofte kjemper for å bli trodd både av lege og mennesker rundt oss. De fleste kaller oss late fordi vi ikke har nok energi til å få gjort det vi ønsker. Det er like sårende hver gang man får en slik kommentar etter seg.

I mitt tilfelle så er verdiene mine veldig dårlig både når det kommer til stoffskiftet  (tsh på 40), jern og alt av vitaminer, noe som gjør at kroppen er helt nedbrutt. De siste årene har vært et mareritt med feilmedisinering og elendig helse. Først nå etter snart 3 år får jeg hjelp. Det har føltes som en evighet i helvete uten at noen har tatt meg på alvor.

Symptomene som vi med lavt stoffskifte kan slite med daglig er i mitt tilfelle:
Hodepine
Synsforstyrrelser
Muskel og leddsmerter
Tretthet
Svimmelhet
Høyt blodtrykk
Høy puls
Hjertebank
Trykk i brystet
Uregelmessig menstruasjon
(dette er bare noen av symptomene)

Det er både sårt og vanskelig å forklare hvordan det har vært å leve med denne sykdommen de siste årene da ingen trodde på meg å bare så på meg som lat og hjelpeløs. Lærere, familie og venner forsto meg ikke. Aldri noengang har jeg følt meg så alene som jeg har gjort de siste årene. Det å gråte seg i søvn fordi man har så store smerter og utmattet. Det å sove mange timer men likevel være stuptrøtt når man våkner. Energien er lik null, rett og slett! Min store motivasjon har vært barna mine hele veien. Hadde det ikke vært for barna mine, hadde jeg nok gitt opp for lenge siden.

Bare det å være sosial har vært en av mine største utfordringer. Kroppen min har rett og slett ikke greid å være sosial. Når barna har vært i seng har jeg vært så utmattet at det eneste som har fristet er å legge seg på sofaen å sove. Jeg har mistet mange venner på grunn av dette, noe jeg selvsagt har forståelse for. Samtidig har det vært sårt, for jeg skulle så gjerne ønske at de forsto meg. Likevel har jeg akseptert det å ikke ha et sosialt liv med venner før jeg blir riktig medisinert.

Det er så synd at denne sykdommen ikke er kommet mer frem i media, for vi er så mange som trenger å bli hørt. Noe annet vi sliter med er vektøkning,  for lavt stoffskiftet gjør at vi har veldig lav forbrenning og kan legge på oss flere titalls med kilo på kort tid. Levaxin er den vanligste medisinen mot lavt stoffskifte, men det finnes også andre typer medisin som vi kjemper hver dag om å få på blå resept,  for disse medisinene er svindyre bokstavelig talt!

Det er også en ting til jeg vil ta opp før jeg avslutter. Nok en sårbar ting. Det som har såret meg mye er at mine nærmeste ikke har lest seg opp om lavt stoffskifte når de vet hvor mye jeg sliter med dette. Vær så snill dere der ute som kjenner noen med denne sykdommen - les dere opp om lavt stoffskifte! Jeg lover at det vil hjelpe både deg og de som har lavt stoffskifte.  Det å hele tiden måtte forklare kan være ganske slitsomt for oss da vi ikke ønsker å snakke sykdom til en hver tid. Det tar ikke lange tiden å lese en side. Kanskje bare etter dette innlegget så forstår du litt mer? Gjerne del dette innlegget om du ønsker at jeg/vi fortjener å bli forstått.

19.05.2017

LAVT STOFFSKIFTE: En usynlig sykdom


LAVT STOFFSKIFTE

Jeg er en av mange tusen mennesker som sliter med denne sykdommer hver eneste dag. Jeg kjemper kampen mot et bedre liv og en enklere hverdag. En lege sa en gang til meg " det sies at lavt stoffskifte er den beste kroniske sykdommen man kan ha ". Jeg ble helt paff. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle si. For det første så satt jeg der å brettet ut om hvordan jeg har det i forhold til det å slite hver dag med smerter og utmattelse i forhold til det å ha lavt stoffskifte. Tårer kom det også... også mitt oppi det hele presterer legen å si noe sånt. Ja, jeg følte meg rett og slett latterliggjort. Hva annet skulle jeg føle? jeg reagerte med å si " nåja, det er vel helst fra person til person ". Ja, jeg så stygt på legen. Mest av alt hadde jeg bare lyst til å reise meg opp å gå - akkurat som legen hadde fortjent. Etter denne setningen fra legen har jeg virkelig begynt å tenkt mye på hvor latterliggjort vi blir hver eneste gang vi går til legen. Vi blir verken trodd eller tatt på alvor. Er det rart at mange av oss gir opp håpet?!
 

Ja vi opplever det forskjellig

Vi med lavt stoffskifte opplever det forskjellig. Det er mange som ikke legger merke til det en gang og kan leve livet sitt helt normalt, mens andre lever et helvete stort sett hver dag med smerter, utmattelse og tretthet. Jeg er en av dem. Vi kjemper hverdagen med krefter vi egentlig ikke har. Vi biter tennene sammen for å få gjort det vi må gjøre i løpet av en dag. Nei, jeg sier ikke at vi har det dårlig hele tiden - dette går i perioder. Den ene perioden er alt helt supert med masse glede og energi, men så BÆNG! ... der kom perioden med et helvete igjen. Vet dere hva det aller verste er? jo, det skal jeg virkelig fortelle dere... for det er at vi verken blir trodd, sett eller hørt. Vi blir aldri, og da mener jeg aldri tatt på alvor. 

Vi må også leve med alle disse fordommene og kommentarene etter oss hele tiden som handler om hvor late vi er. Kommentarene om at det er jo bare å reise seg opp av sengen, eller at vi må bli flinkere til å komme oss ut. Vet dere hva? det sårer like mye hver gang, for dere skulle bare vist hvordan det kjennes og føles. 
Bare dette er et helvete når det kommer til denne sykdommen. Det å måtte tåle som sagt alle fordommene og kommentarene til en hver tid. Dette er faktisk noe vi må leve med resten av livet. Bare den tanken gjør at man mister troen til tider. Gnisten om å bli frisk blir av og til helt borte. Hvorfor meg tenker jeg ofte. Hvorfor må akkurat jeg ha denne sykdommen resten av livet? Jeg har ikke gitt opp håpet om en bedre hverdag, for jeg skal kjempe meg frem dit. Med så mye motgang til en hver tid, så skjønner jeg de som faktisk gir opp håpet. 

 

Bare andre mennesker kunne hatt litt mer forståelse

Om andre mennesker kunne hatt litt mer forståelse så hadde det vært så mye enklere å bære denne sykdommen. Dessverre har det ikke vært mye forståelse de årene jeg har hatt denne sykdommen. Først nå begynner mennesker rundt meg begynt å vist meg forståelse, noe som føles utrolig godt. 

Jeg har mistet mange venner på grunn av denne sykdommen. Jeg har rett og slett ikke hatt energi til å være sosial, noe som har gjort at venner har trukket seg bort fra meg. Jeg forstår de jo også... men jeg skulle bare ønske at de forsto hvordan jeg hadde det. Nå har jeg funnet mine ekte venner som forstår min situasjon og respekterer meg sånn som jeg er og har det, iallefall de fleste av dem. Jeg ønsker jo å være sosial, men kroppen min greier ikke. Jeg har nok med en hverdag med to små som krever sitt til en hver tid, og når de er i seng trenger jeg bare å hvile helt alene. Selvsagt er det flere ganger at jeg har energi til å treffe dem, og de dagene betyr så utrolig mye for meg. Jeg tror faktisk at vi med lavt stoffskifte er vi som setter mest pris på de gode dagene.
 

Smertene og plagene

Hvordan tror dere det er å ha konstant hodepine, vondt i muskler og ledd, synsforstyrrelse, utmattelse, konstant trøtt uansett hvor lenge man sover, svimmel og kvalm til en hver tid? jo, det er et mareritt. Dette er ikke noe vi ønsker. Vi ønsker å få den hjelpen vi trenger. Den hjelpen vi kanskje bruker flere år på å få. Først nå etter snart tre år blir jeg tatt på alvor. Er det sånn det skal være? Nei, så absolutt ikke.

Med dette innlegget håper jeg at mennesker skal forstå at lavt stoffskifte er en usynlig sykdom som fåtallet ser. En sykdom som også fortjener å komme frem og bli hørt. Vi trenger å bli hørt og bli tatt på alvor som andre sykdommer. Jeg håper at folk kan begynne å forstå, for det er det eneste vi ønsker...
 

Helene Nordvik

19.05.2017

DE DAGENE ER ET HELVETE!

LAVT STOFFSKIFTE.

Hver eneste dag prøver jeg så godt jeg kan å fungere i hverdagen. Ikke bare fungere i hverdagen, men også det å være tobarnsmor. Jeg gjør alt jeg kan for at barna skal være lykkelige, noe de også er. Den dårlige samvittigheten min dukker ofte opp i hverdagen på de dagene hvor jeg har det aller verst, å kroppen ikke vil fungere. De dagene hvor jeg må si at jeg ikke greier å være med å leke nå, eller at jeg ikke greier å være med barna ute. Det gjør vondt, innmari vondt. Jeg vil så gjerne strekke til så godt jeg kan, men dessverre er det noen ganger jeg må lytte til kroppen min, noe som er viktig å gjøre når man sliter med lavt stoffskifte. Det finnes de dagene jeg har masse energi og livsglede. Ååå, som jeg nyter disse dagene. Men så kommer de dårlige periodene snikende. Dagene hvor kroppen er helt utmattet og tårene presser på, ikke minst den dårlige samvittigheten. Jeg savner å ha et normalt liv hvor jeg har mye energi til overs. Jeg savner å være meg, Helene. Disse dagene hvor kroppen er nedbrutt, kan jeg begynne å gråte bare jeg mister en gaffel i gulvet. Ja, det høres kanskje rart ut, men det er faktisk sånn det er på de verste dagene. Det verste jeg vet er å klage til andre, derfor har jeg valgt å dele mye av dette med stoffskiftet på bloggen min, slik at jeg får tømt litt av følelsene og frustrasjonen i hodet mitt uten å snakke med noen ansikt til ansikt.

Helt siden jeg fikk påvist lavt stoffskifte har jeg følt meg mye alene om dette. Folk har vist meg lite forståelse. De har ikke forstått hvor alvorlig sykdom dette kan være. De fleste har sett på meg som lat rett og slett, men jeg har ikke orket å snakke utdypende til folk om dette, nettopp fordi jeg vet at de ikke skjønner det uansett. Bare de som har stoffskifte selv kan forstå min situasjon, ingen andre. Det å måtte forsvare seg hver gang en kommentar har kommet, har både vært utrolig vondt, men samtidig veldig irriterende.

Heldigvis etter flere år med tårer og tøffe tider med utmattelse begynner folk rundt meg å endelig å se at dette ikke har noe med latskap å gjøre, men at det faktisk kan være en alvorlig sykdom. Jeg har lenge slitt med å få riktig mengde med tabletter og dose, noe som har gjort at jeg har vært veldig opp og ned på formen og humøret. Jeg håper og tror at jeg får riktig behandling fremover og at det vil bli lysere tider for meg.

Den siste tiden har det begynt å gått utover musklene og leddene mine, samtidig som jeg går med en ekstrem hodepine. Noe av det verste er vel trettheten. Følelsen av å aldri være uthvilt uansett hvor mange timer med søvn jeg har hatt. Jeg krysser fingrene å håper at tiden fremover vil bli lysere og bedre for meg.

En ting er helt sikkert, å det er at dette med lavt stoffskifte er ikke noe å kødde med. Det handler ikke om latskap. Det handler om en sykdom som tar knekken på kroppen din. Som jeg har sagt tidligere i dette innlegget så liker jeg ikke å syte om dette til de rundt meg. Men når det er på mitt verste greier jeg ikke å holde igjen tankene og følelsene rundt dette.

Jeg ble faktisk medlem i en gruppe på facebook her om dagen hvor det er andre mennesker som sliter med lavt stoffskifte. For noen herlige sjeler. Disse menneskene er bare helt fantastiske! De støtter opp og hjelper hverandre, samtidig som de forteller om sine situasjoner. Veldig godt å prate med noen som faktisk vet hvordan jeg har det! Helt rørende å se hvordan de støtter og snakker med hverandre. Gleder meg til å følge gruppen videre, å kanskje bli kjent med noen fantastiske mennesker!

FØLG MEG GJERNE PÅ FACEBOOK HER!

- Helene Nordvik
 

hits