Helene

Nordvik

Kjære pårørende.

Kjære pårørende.
Kanskje har samboeren din, datteren/sønnen din, vennen din eller en annen i familien din lavt stoffskifte. Lavt stoffskifte, hva er vel egentlig det? Hva skjer med kroppen når når man har lavt stoffskifte? Personlig kan jeg ikke mye om det som er årsaken til lavt stoffskifte. Jeg er heller ikke flink til å lese prøvesvar i forhold til lavt stoffskifte, men er det en ting jeg kan, og en ting jeg er god på, så er det å fortelle hvordan det er å leve med lavt stoffskifte og hvilke symptomer man får og hva dette faktisk gjør med kroppen og hverdagen. Dette har jeg tenkt å fortelle, slik at du faktisk kan forstå oss med lavt stoffskifte bedre. Jeg håper at du forstår bedre etter innlegget at dette faktisk er en veldig slitsom og krevende sykdom. Jeg velger også å tro at du ikke tørr å si til noen med lavt stoffskifte igjen at de er late og hjelpeløse. 

Først tenkte jeg å starte med å fortelle litt om meg selv. Mitt navn er Helene Nordvik, 26 år og bor i Stjørdal som ligger i nord-trønderlag. I 2014 begynte jeg på det studiet jeg hadde sett frem til lenge. Jeg skulle nemlig utdanne meg som frisør og deretter ta kurs innen makeup. Jeg var så motivert på å gjennomføre. Jeg så sånn frem til å få meg en utdannelse og faktisk føle at jeg var noe som alle andre rundt meg. Det tok ikke lang tid før kroppen min begynte å oppføre seg rart. Jeg ble fort sliten og jeg hadde mye vondt i muskler og ledd. Jeg kjente en depresjon som sakte men sikkert kom inn i livet mitt. Jeg tenkte med meg selv at dette var noe som skulle gå over, noe det ikke gjorde. Det gikk utover skolearbeidet mitt og jeg fikk mye fravær. Skuffelsen over meg selv bar jeg på skuldrene mine hver eneste dag. Nå som jeg endelig var så motivert, så skulle dette ødelegge for meg. Dagene gikk, ukene gikk og månedene gikk, men jeg ble ikke bedre. Det ble bare verre og verre. Jeg begynte å innse at at noe var alvorlig galt med kroppen min. Jeg ble sliten bare av å gjøre lekser, husarbeid eller bare det å gå ut til bilen. Tårene trillet bare jeg mistet en gaffel i gulvet og jeg hadde ikke energi til å leke med sønnen min en gang. Sårt var det når verken familie, lærere eller mine aller nærmeste trodde på meg eller forsto meg. Det eneste jeg fikk høre var at jeg var lat og at jeg burde begynne å røre meg mer. Det aller verste var nok kiloene på kroppen som sakte men sikkert tok plass på kroppen min og gjorde ting bare enda tyngre. Jeg maktet snart ikke mer. Jeg var trøtt hele tiden. Jeg kunne sovet et helt døgn uten å være opplagt. Konstant gikk jeg med utmattelse. Fraværet på skolen ble bare større og større, å stadig vekk fikk jeg beskjed om at jeg kunne risikere å ikke bestå om jeg fortsatte slik. Jeg fikk høre at de trodde jeg skulket. Ærlig talt, jeg var 24 år. Voksen. Man skulker vel ikke i den alderen? Nei, du aner virkelig ikke hvor mye jeg gikk igjennom. Jeg innså til slutt at jeg ikke taklet mer, så jeg bestilte meg time til lege. Legen fant ingenting som skulle være galt på prøver, så han sa det måtte være ME, noe som er et utmattelse syndrome. Jeg ble så oppgitt da legen ikke fulgte meg opp eller ga meg noe råd om hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg så dårlig behandlet. Det endte med at jeg ga opp lege og heller prøvde å lære meg å leve med det. Formen ble bare verre og verre. Det eneste jeg ville var å sove for å unngå å være utmattet og kjenne på all smerte, men jeg kunne ikke det for jeg hadde en sønn å ta meg av. Etter et halvt års tid bestemte meg for å oppsøke en ny lege, for sønnen min trengte å ha en frisk og aktiv mamma. Heldigvis hadde jeg mange rundt meg som var flink til å hjelpe meg med han selv om de ikke helt forsto hvordan jeg hadde det. Jeg kom i kontakt med ny lege og tok noen blodprøver. Jeg ble oppringt på skolen en dag i lunsjen å fikk beskjed om å komme til kontoret. Jeg fikk da beskjed om at jeg hadde blitt påvist lavt stoffskifte, borrelia (flått sykdom) og kyssesyken. Jeg ble helt sjokkert. Jeg tenkte at jeg greier jo ikke å gjøre noe som helst uten å overdrive heller. Det som sjokkerte meg mest var at legen ikke tok meg på alvor. Ikke fikk jeg medisiner og ikke fikk jeg noe oppfølging. Nok en gang ga jeg opp. Til slutt gikk det så langt at jeg måtte avslutte studiene mine bare måneder før eksamen. Det gjorde så vondt og skuffelsen over meg selv bar jeg på lenge. Den dårlige samvittigheten ovenfor sønnen min var også noe jeg bar på hver eneste dag. Sønnen min fortjente ikke å ha en syk mamma.  Familie begynte sakte men sikkert å forstå meg, og de ba meg om å begynne å ta helsen min på alvor, og nok en gang byttet jeg lege. For første gang følte jeg at en lege tok meg på alvor. Hun var helt fantastisk, og endelig så følte jeg at noen endelig forsto meg. Det viste seg at jeg hadde en tsh på 40, noe som utgjør et utrolig lavt stoffskifte. Legen skjønte ikke hvordan jeg i det hele tatt kom meg opp av sengen, for dette var alvorlig. Hun tok tak i problemet med en gang og satte meg på medisiner på dagen. 

I dag får jeg den behandlingen jeg har kjempet og søkt etter i lenger tid. Formen er mye bedre og jeg føler meg endelig som en god mor igjen. Jeg kan leke med sønnen min og jeg kan gjøre ting bedre enn det jeg gjorde før, men jeg er hjemmeværende på grunn av alle symptomene jeg bærer med denne sykdommen. Jeg har brukt lang tid på å lære meg og godta å leve med denne sykdommen, men endelig har jeg lært det. Trikset var rett og slett å lytte til kroppen min for å ikke bli enda dårligere. Jeg er enda ikke riktig medisinert og jeg har en lang vei å gå. Motivasjonen min er at jeg vet at det går riktig vei. Barna mine er også en stor motivasjon, for de gir meg livsglede hver eneste dag. Jeg vil nok aldri få et normalt liv uten symptomer igjen, for de kjenner jeg på stort sett hver dag, men jeg har lært meg å leve med de.

Jeg kjenner på symptomer til en hver tid, og jeg tenkte jeg skulle fortelle dere litt om mine symptomer.
- Hjertebank
- Tretthet
- Utmattelse
- Svimmelhet og hodepine
- Synsforstyrrelser
- Muskel og ledd smerter
- Overbekymret
- Humørsvingninger 
- Depresjon 
- Dårlig hukommelse

Ja, listen er lang, men dette er altså noen av symptomene man får når man har lavt stoffskifte. Stort sett så har man en krevende hverdag som er vanskelig å gjennomføre, men selvfølgelig har man gode perioder også. Det er så vanskelig for andre å forstå, nettopp fordi man ikke skjønner hva dette innebærer. Selv har jeg vært mye lei meg fordi andre ikke forstår min situasjon og at det er en grunn til at jeg er hjemmeværende. Det har gjort vondt å høre at jeg er lat og at jeg burde røre meg mer, for det folk ikke forstår er at helsen min gjør at jeg ikke alltid greier det å gå turer eller å være i mye aktivitet. Heldigvis har barna mine forståelse for dette og de gjør gjerne litt roligere ting når jeg har dårligere perioder som å spille brettspill, male, tegne eller bake. 

Tiden med å ikke få forståelse har vært tøff. Spesielt når det gjelder de aller nærmeste, noe som har gjort at jeg ofte har blitt sint og trekt meg unna. Jeg skulle så gjerne greid å gjort mer. Jeg skulle så gjerne greid å være mer sosial, men det å være småbarnsmor i tillegg til å ha alle disse symptomene er tiden etter barnas leggetid veldig verdifull for meg. Tiden blir rett og slett til å lade batteriene i kroppen og lade opp til en ny dag. Jeg har vært mye skuffet over mine nærmeste over at de ikke har lest seg opp om stoffskifte etter at jeg ble påvist det og har vært så mye syk som jeg har vært. Alt hadde vært så mye enklere om de hadde gjort det, for da hadde jeg sluppet å forklare meg til en hver tid, og kanskje de da hadde hatt det enklere med å forstå? Vær så snill dere som er pårørende: LES DERE OPP OM LAVT STOFFSKIFTE, det blir så mye enklere å leve sammen da.

Selv bruker jeg ofte mye mer krefter enn det jeg egentlig har. Jeg gjør alt av husarbeid, lager middag og passer barna mine til en hver tid. ( noe jeg gjør med glede )
Men av og til hadde det vært deilig å bare slappe av uten å gjort husarbeid til en hver tid, for med alle disse symptomene gjør det utrolig vondt å være aktiv hele dagen med husarbeid og andre ting som kreves. Noen ganger har jeg nok med det å passe barna, noe jeg skulle ønske at folk forsto bedre. Jeg får ofte dårlig samvittighet hvis jeg velger å ta en dag uten husarbeid, selv om jeg vet at jeg ikke trenger å gjøre husarbeid til en hver tid. For det er en grunn til at jeg er hjemmeværende, og det er fordi jeg er syk, ikke fordi jeg er lat.


Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå.
Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå en person med lavt stoffskifte. Jeg skjønner også at det kan være vanskelig å leve med noen med lavt stoffskifte. Det kan være vanskelig å forholde seg til personen og man blir kanskje lei av humørsvingninger og det å ikke komme hjem til et ryddig hus eller middag på bordet. Nok en gang så er tipset mitt: LES DEG OPP OM LAVT STOFFSKIFTE OG SNAKK SAMMEN!

Jeg lover deg. . personer med lavt stoffskifte har det tøft til en hver tid og de trenger forståelse. De er ikke late, men kroppen er utmattet stort sett til en hver tid. De trenger riktig medisinering og de trenger å lytte til kroppen sin. Dette er ikke noe vi velger selv. Tror du virkelig det? Tror du ikke det er mange ganger jeg har dårlig samvittighet fordi jeg skulle ønske at jeg hadde mer energi til overs? Oh yes! Du aner ikke. Konstant har jeg også dårlig samvittighet ovenfor vennene mine, men heldigvis har jeg noen som forstår hvordan jeg har det, og noen som forstår at jeg ikke kan planlegge noe til en hver tid, nettopp fordi jeg ikke vet hvordan formen min er fra dag til dag. Den ene dagen kan jeg ha masse energi, men BÆNG! så er formen elendig neste dag. En ting er helt sikkert, og det er at vi med lavt stoffskifte setter STOR PRIS på de gode dagene, ja kanskje mer enn det du gjør. Vær så snill, lær deg å forstå og ta deg tid til å lese om lavt stoffskifte, så blir det så mye enklere å leve sammen. Ja, jeg vet som sagt at det kan være vanskelig å leve med noen med lavt stoffskifte, men jeg vet også at det er vanskelig for noen med lavt stoffskifte å leve med noen som ikke forstår eller det å ha venner og familie som ikke forstå. 

Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å være hjemmeværende lenge før jeg kommer meg ut i arbeid, og jeg vet det vil ta tid før stoffskiftet mitt blir stabilt. Likevel har jeg ikke mistet motivasjonen, for formen min er blitt mye bedre etter at jeg fikk medisin og jeg har mange fine dager, men samtidig har jeg også mange dårlige perioder. Jeg elsker uansett livet mitt og jeg elsker å være mamma. Jeg setter sånn pris på livet mitt og jeg har lært meg å leve med lavt stoffskifte. Det har også blitt enklere etter hvert som folk forstår, noe som gjør at jeg slipper å forklare til en hver tid. Selv om hverdagen kan være tøff, så er jeg lykkelig. NETTOPP FORDI JEG HAR LÆRT MEG Å LEVE MED LAVT STOFFSKIFTE!

Følg meg gjerne på facebook siden min HER.

Jeg har også blitt nominert til årets BLOGG AWARDS MAMMABLOGGER 2017! 
Du kan stemme på meg HER!


Tusen takk for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt, og jeg håper at du kanskje forstår bedre nå hvordan det er for en person å leve med lavt stoffskifte. Jeg håper også at det neste du gjør nå er å lese litt om lavt stoffskifte på nettet. Nok en gang, tusen takk.

Gjerne lik og del innlegget om du føler at flere burde lese dette innlegget. Det setter jeg utrolig stor pris på!

-
Helene Nordvik

livetmitt93

14.07.2017 kl. 11:19
trist og ha det sånn :(

Helene Nordvik

14.07.2017 kl. 11:23
livetmitt93: Ja det er det. Men det er mye bedre nå =)

Karin

16.07.2017 kl. 09:36
Jeg vet godt hva du snakker om fordi jeg har vært der sjøl, men har fått hjelp.

Helene Nordvik

16.07.2017 kl. 17:10
Karin: <3
Helene Nordvik


Kontakt meg på mail


helene.nordvik@live.no
Mammablogger-awards  2017 Jeg er blitt nominert til årets BLOGG AWARDS MAMMABLOGGER. Gjerne klikk deg inn å gi meg din stemme!:)



Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits