04.06.2017

En tøff og vanskelig tid

Den siste uken har vært tøff på flere måter. Nå har jeg begynt å trappet ned på medisin for å finne ut hvilken dose medisin jeg må ha i forhold til stoffskiftet. Det kjennes veldig på kroppen at det er noe som skjer, for kroppen har vært veldig utmattet den siste uken og jeg har hatt veldig vondt i muskler og ledd. Synsforstyrrelsene har enda ikke gitt seg, så jeg blir utrolig fort svimmel. Alt jeg har hatt lyst til denne uken har vært å sove, for jeg har rett og slett ikke hatt krefter. Jeg greier likevel å være positiv, nettopp fordi jeg vet at legen min endelig har tatt med på alvor og nå ønsker å hjelpe meg slik at jeg kan få en normal hverdag igjen. Jeg er fullt klar over at dette vil ta tid, så jeg må rett og slett bare bite tennene sammen. For noen dager siden knakk jeg helt sammen, for jeg kjente at jeg er så lei av å gå å late som om alt er så bra hele tiden selv om jeg egentlig har det ganske vanskelig når det kommer til helsen min. Jeg prøver liksom alltid å skjule at jeg har det vondt, nettopp fordi jeg ikke ønsker å klage over denne sykdommen lenger. Jeg er så sliten av å måtte forklare om og om igjen. Heldigvis begynner de nærmeste å forstå at jeg kan ha det ganske tøft til tider, likevel så føler jeg meg ganske ensom når disse tøffe og vanskelige periodene kommer.


Det tøffeste med denne sykdommen er nok det at jeg ikke kan kontrollere kroppen min på egen hånd, men at stoffskiftet bestemmer til en hver tid om formen min skal være bra eller dårlig. Jeg gleder meg sånn til at denne prosessen med medisin er over og vi har funnet den riktige dosen jeg må ha, for det er ganske slitsomt å kjenne på at kroppen reagerer sånn på medisinen. Heldigvis er barna i barnehagen på dagtid slik at jeg får hvilt meg mye i denne prosessen, og det føles godt å tenke på at kroppen vil føles mye bedre om fjortendager, for da har kroppen rukket å reagere på medisinen. 

Når jeg har fått den riktige dosen medisin og begynner å komme på riktig vei, ønsker jeg faktisk å skrive en bok om hvordan det er å leve med lavt stoffskifte. Dette fordi jeg ønsker å vise andre hvordan det er å leve med denne sykdommen på det verste, men også for å ha noe å se tilbake til når jeg blir gammel. Tenker også at det kan være fint for barna mine å se hvor mye jeg ofret for at de skulle ha en fin hverdag selv om jeg er syk. For er det noe jeg er stolt over så er det at jeg greier å være en god mor for barna mine selv om jeg kan ha noen tøffe perioder med lavt stoffskifte. Utrolig nok, så gir det meg mer krefter av å være med barna mine. Det er de som gir meg motivasjon og livsglede, så jeg er evig takknemlig for barna mine.

- Helene Nordvik

hits