22.05.2017

Det å leve med lavt stoffskifte og symptomene

Etter jeg byttet plattform til blogg.no har jeg fått flere spørsmål om hvilken  sykdom jeg har og hvordan syk man blir av å ha den sykdommen jeg har.

Jeg har en sykdom som heter lavt stoffskifte. Flere tusen mennesker sliter daglig med denne sykdommen og dette er en kronisk sykdom som blir med hele livet. Man blir aldri 《frisk》 fra denne sykdommen,  men enkelte vil føle seg frisk om de får riktig medisinering. Dessverre så er det sånn at vi med lavt stoffskifte ofte kjemper for å bli trodd både av lege og mennesker rundt oss. De fleste kaller oss late fordi vi ikke har nok energi til å få gjort det vi ønsker. Det er like sårende hver gang man får en slik kommentar etter seg.

I mitt tilfelle så er verdiene mine veldig dårlig både når det kommer til stoffskiftet  (tsh på 40), jern og alt av vitaminer, noe som gjør at kroppen er helt nedbrutt. De siste årene har vært et mareritt med feilmedisinering og elendig helse. Først nå etter snart 3 år får jeg hjelp. Det har føltes som en evighet i helvete uten at noen har tatt meg på alvor.

Symptomene som vi med lavt stoffskifte kan slite med daglig er i mitt tilfelle:
Hodepine
Synsforstyrrelser
Muskel og leddsmerter
Tretthet
Svimmelhet
Høyt blodtrykk
Høy puls
Hjertebank
Trykk i brystet
Uregelmessig menstruasjon
(dette er bare noen av symptomene)

Det er både sårt og vanskelig å forklare hvordan det har vært å leve med denne sykdommen de siste årene da ingen trodde på meg å bare så på meg som lat og hjelpeløs. Lærere, familie og venner forsto meg ikke. Aldri noengang har jeg følt meg så alene som jeg har gjort de siste årene. Det å gråte seg i søvn fordi man har så store smerter og utmattet. Det å sove mange timer men likevel være stuptrøtt når man våkner. Energien er lik null, rett og slett! Min store motivasjon har vært barna mine hele veien. Hadde det ikke vært for barna mine, hadde jeg nok gitt opp for lenge siden.

Bare det å være sosial har vært en av mine største utfordringer. Kroppen min har rett og slett ikke greid å være sosial. Når barna har vært i seng har jeg vært så utmattet at det eneste som har fristet er å legge seg på sofaen å sove. Jeg har mistet mange venner på grunn av dette, noe jeg selvsagt har forståelse for. Samtidig har det vært sårt, for jeg skulle så gjerne ønske at de forsto meg. Likevel har jeg akseptert det å ikke ha et sosialt liv med venner før jeg blir riktig medisinert.

Det er så synd at denne sykdommen ikke er kommet mer frem i media, for vi er så mange som trenger å bli hørt. Noe annet vi sliter med er vektøkning,  for lavt stoffskiftet gjør at vi har veldig lav forbrenning og kan legge på oss flere titalls med kilo på kort tid. Levaxin er den vanligste medisinen mot lavt stoffskifte, men det finnes også andre typer medisin som vi kjemper hver dag om å få på blå resept,  for disse medisinene er svindyre bokstavelig talt!

Det er også en ting til jeg vil ta opp før jeg avslutter. Nok en sårbar ting. Det som har såret meg mye er at mine nærmeste ikke har lest seg opp om lavt stoffskifte når de vet hvor mye jeg sliter med dette. Vær så snill dere der ute som kjenner noen med denne sykdommen - les dere opp om lavt stoffskifte! Jeg lover at det vil hjelpe både deg og de som har lavt stoffskifte.  Det å hele tiden måtte forklare kan være ganske slitsomt for oss da vi ikke ønsker å snakke sykdom til en hver tid. Det tar ikke lange tiden å lese en side. Kanskje bare etter dette innlegget så forstår du litt mer? Gjerne del dette innlegget om du ønsker at jeg/vi fortjener å bli forstått.

Pia Cecilie

22.05.2017 kl. 22:40
Hei. Jeg vet. Lavt stoffskifte er noe dritt. Jeg fikk det da beregnet da jeg car 8 og ble ikke oppdaget før i vår 2015. De tok røntgen av hånden min og tydeligvis hadde jeg stoppet å vokse på 4-5 år. I 8. Klasse var jeg 133 cm høy. Så fort jeg begynte på medisiner gikk høyden min opp og jeg ble kvikkere i humør og sinn. Jeg går også på levaksin. Jeg er nå 16 år. Og jeg er trolig bland the få yngste med lavt stoffskifte.

Helene Nordvik

23.05.2017 kl. 01:16
Hoff, det høres virkelig ikke bra ut=/ ja det er nok ikke mange på din alder som har lavt stoffskifte. =/ du må holde ut tøffe deg ? Jeg er her for deg hvis du ønsker å prate. Bare å ta kontakt på facebook ?

Silje

23.05.2017 kl. 10:04
Hei!

Må bare skrive til henne over her !

At du er en av de yngste med lavt stoffskifte er nok feil.. jeg og mange andre er faktisk FØDT med lavt stoffskifte.. jeg feks fikk dette når jeg var 2timer gammel når de tok blodprøver på sykehuset!!

Så man kan få det i hvilken som helst alder!!

Reidun Haavik

23.05.2017 kl. 10:07
Har hatt problem med lavt stoffskifte i mange år. siden jeg var 18 nå er jeg snart 56. Gikk 20 år og maste på en haug med leger for å få de til å sende meg til en skikkelig utredning angående stoffskifte. Men det var lite respons for blodprøven var ikke så ille. Spiller ingen rolle sa jeg til legene hva prøven viser, når jeg kjenner på min egen kropp at det er ille.

Og jeg vet at og legen vet at en blodprøve er ikke alltid godt nok til å påvise eller avvise noe slikt.

Så vet mye om dette. Det som er er at man og gjerne går på og går på uten å spare seg selv. Noe jeg gjorde i mange år. Det førte til slutt til at jeg var totalt tom for alt som het energi og ingen reservetank heller.

Først når jeg startet å ta hensyn til meg selv, gjøre det som føltes rett for meg, så var det mangt som kom seg.

Og da spiller det ikke så stor rolle hva andre måtte mene, tro og tenke. Det viktige er hva du selv tror og tenker. Viktig å gi seg selv den tiden man trenger selv om det går mange mange år.

Ta de steg man trenger litt etter litt. Og for min del så ble healing en stor hjelp til å få fylt opp igjen endel av mitt indre batteri.

Resten gjør jeg selv med å både gi og få thai massasje/healing massasje. Noe som og hjelper til å rense ut av kroppen det som setter seg fast i kroppens mange energibaner.

Man kan få mer og bedre kontakt med kroppen, og ikke minst lære seg å lytte enda bedre til det indre i den.

Uten at det tar helt overhånd. Og på det viset så får man gjerne svar litt etter litt til hva man kan gjøre for å hjelpe seg selv.

Til å leve med det man lever med. Viktig å gi deg selv den tiden du trenger, selv om du mister noen venner. Så har det og med hva du selv orker og ikke orker. Da er det greit å innse at det er helt ok at du ikke selv orker like mye som før.

Gode venner skjønner dette og man trenger ikke ha folk rundt seg hele tiden for å trives i eget selskap. Noe jeg gjør. Jeg trives både med andre og ikke minst meg selv. I selskap med meg.

Lykke til videre.
hits