19.05.2017

DE DAGENE ER ET HELVETE!

LAVT STOFFSKIFTE.

Hver eneste dag prøver jeg så godt jeg kan å fungere i hverdagen. Ikke bare fungere i hverdagen, men også det å være tobarnsmor. Jeg gjør alt jeg kan for at barna skal være lykkelige, noe de også er. Den dårlige samvittigheten min dukker ofte opp i hverdagen på de dagene hvor jeg har det aller verst, å kroppen ikke vil fungere. De dagene hvor jeg må si at jeg ikke greier å være med å leke nå, eller at jeg ikke greier å være med barna ute. Det gjør vondt, innmari vondt. Jeg vil så gjerne strekke til så godt jeg kan, men dessverre er det noen ganger jeg må lytte til kroppen min, noe som er viktig å gjøre når man sliter med lavt stoffskifte. Det finnes de dagene jeg har masse energi og livsglede. Ååå, som jeg nyter disse dagene. Men så kommer de dårlige periodene snikende. Dagene hvor kroppen er helt utmattet og tårene presser på, ikke minst den dårlige samvittigheten. Jeg savner å ha et normalt liv hvor jeg har mye energi til overs. Jeg savner å være meg, Helene. Disse dagene hvor kroppen er nedbrutt, kan jeg begynne å gråte bare jeg mister en gaffel i gulvet. Ja, det høres kanskje rart ut, men det er faktisk sånn det er på de verste dagene. Det verste jeg vet er å klage til andre, derfor har jeg valgt å dele mye av dette med stoffskiftet på bloggen min, slik at jeg får tømt litt av følelsene og frustrasjonen i hodet mitt uten å snakke med noen ansikt til ansikt.

Helt siden jeg fikk påvist lavt stoffskifte har jeg følt meg mye alene om dette. Folk har vist meg lite forståelse. De har ikke forstått hvor alvorlig sykdom dette kan være. De fleste har sett på meg som lat rett og slett, men jeg har ikke orket å snakke utdypende til folk om dette, nettopp fordi jeg vet at de ikke skjønner det uansett. Bare de som har stoffskifte selv kan forstå min situasjon, ingen andre. Det å måtte forsvare seg hver gang en kommentar har kommet, har både vært utrolig vondt, men samtidig veldig irriterende.

Heldigvis etter flere år med tårer og tøffe tider med utmattelse begynner folk rundt meg å endelig å se at dette ikke har noe med latskap å gjøre, men at det faktisk kan være en alvorlig sykdom. Jeg har lenge slitt med å få riktig mengde med tabletter og dose, noe som har gjort at jeg har vært veldig opp og ned på formen og humøret. Jeg håper og tror at jeg får riktig behandling fremover og at det vil bli lysere tider for meg.

Den siste tiden har det begynt å gått utover musklene og leddene mine, samtidig som jeg går med en ekstrem hodepine. Noe av det verste er vel trettheten. Følelsen av å aldri være uthvilt uansett hvor mange timer med søvn jeg har hatt. Jeg krysser fingrene å håper at tiden fremover vil bli lysere og bedre for meg.

En ting er helt sikkert, å det er at dette med lavt stoffskifte er ikke noe å kødde med. Det handler ikke om latskap. Det handler om en sykdom som tar knekken på kroppen din. Som jeg har sagt tidligere i dette innlegget så liker jeg ikke å syte om dette til de rundt meg. Men når det er på mitt verste greier jeg ikke å holde igjen tankene og følelsene rundt dette.

Jeg ble faktisk medlem i en gruppe på facebook her om dagen hvor det er andre mennesker som sliter med lavt stoffskifte. For noen herlige sjeler. Disse menneskene er bare helt fantastiske! De støtter opp og hjelper hverandre, samtidig som de forteller om sine situasjoner. Veldig godt å prate med noen som faktisk vet hvordan jeg har det! Helt rørende å se hvordan de støtter og snakker med hverandre. Gleder meg til å følge gruppen videre, å kanskje bli kjent med noen fantastiske mennesker!

FØLG MEG GJERNE PÅ FACEBOOK HER!

- Helene Nordvik
 

hits